Hvis katastrofen skal inntreffe, er det bedre å håpe at du reiser når du får hjertestans. Dette fremgår av en europeisk studie av antall tilskuere som utfører gjenopplivning. I Norge og Tsjekkia griper 80 % av tilskuerne inn. I Irland, Finland, Sveits, Slovakia, Danmark og Storbritannia er denne prosentandelen rundt 70 %. I Belgia er dette tallet rundt 45 %.

LES OGSÅ. Tony (47) reddet sin kollega Driss (55) på vei til jobb: «Jeg vil aldri glemme hva du gjorde for meg. Ikke engang barna mine. jeg var død»

«Ambulanser, mygg, til og med helikoptre kommer alltid for sent. Bare tilskuere kan redde flere liv ved hjertestans»

Professor Koenraad Monsieur

President for European Resuscitation Council og leder for UZAs nødavdelinger

«Og det er det vi trenger sårt hvis vi ønsker å redde flere liv,» sier professor Koenraad Monsieurs, leder for akuttmottaket ved Antwerpen universitetssykehus og president for European Resuscitation Council, den europeiske myndigheten innen gjenoppliving. «Jeg har nettopp kommet tilbake fra et møte der vi forbereder en uttalelse om akutt medisinsk hjelp til minister Frank Vandenbroucke (Vooruit). Hvor mange ressurser bør avsettes til ambulanser? Hvor skal de brukes? Og hva med myggen og helikoptrene? Realiteten er at når det gjelder gjenopplivninger, kommer de alle for sent. De første minuttene er avgjørende, etter fem minutter blir det kritisk, etter ti minutter blir det veldig kritisk. Så ja, kun tilskuere kan redde flere liv ved hjertestans. De er de eneste som kan kjøpe den livsdefinerende tiden til førstehjelp ankommer.»

«Jeg forstår at folk er redde for å utføre HLR, men de må innse at de ikke kan gjøre noe galt»

Professor Benedetta De Winter

Prodekan for medisin og helsevitenskap, UAntwerpen

Sammen med sine andre gjenopplivingseksperter fra universitetssykehuset i Antwerpen og universitetet i Antwerpen, gir professor Monsieurs en vekker til politikk, utdanning og deg. «Alle burde lære dette», lyder det unisont mens vi samler gjenopplivingsekspertene rundt bordet.

(Les mer under bildet)

Det er ubehagelig å tenke på at flere belgiere ikke griper inn i tilfeller av hjertestans. Hvordan skjedde det? Er vi ute av stand til eller villige til å gjenoppstå?

Hans Eelen (praktisk assistent UAntwerpen): «Vi kan ikke gjøre det, det er derfor vi ikke tør å gjøre det. Og dette har alt med trening å gjøre. Jo flere du trener, jo flere vet hva de skal gjøre, jo flere tør å gjøre det effektivt.»

LES OGSÅ. Jerôme (24) reddet livet til klubbkameraten Gillian (15) takket være AED: «Ja, jeg er litt stolt»

Dette virker lovende for meg: Er det mer av uvitenhet enn likegyldighet hvis vi ikke griper inn?

Herrer: «Uten tvil. Er det noen grunn til å tro at vi ville være mindre nyttige enn nederlenderne?«

Professor Benedicte De Winter (visekanus for medisin og helsevitenskap UA Antwerpen): «Du ser at tilskuere ofte sliter med skyldfølelse hvis de ikke grep inn. Jeg har selv sett dette i en familie der en far ble reddet av sønnen gjennom HLR. Til og med moren, som var der, men som var lammet av frykt og panikk, følte seg senere veldig skyldig over dette.»

Selvfølgelig er det ikke ulogisk å være redd når du ser noen falle…

Vinter: «Jeg forstår at folk er redde, men de må innse at den frykten er irrasjonell. Du kan ikke gjøre noe galt. Jeg forteller alltid elevene mine: En som får hjertestans er klinisk død. Så du kan ikke gjøre ting verre.«

«Lærere har ingen forpliktelse til å snakke om HLR på skolen. Hvis vi snakker om en ernæringstrekant, nås de endelige målene»

Hans Eelen

Praksisassistent ved UAntwerpen

Men hei, selv om du som seer umiddelbart begynner å gjenopplive, er sjansene for å overleve ekstremt små, ikke sant?

Vinter: «Riktig. Hvis du starter HLR og det ikke fungerer, er det ikke nødvendigvis fordi du har gjort noe galt. Noen ganger fungerer det bare ikke. Nei, vanligvis fungerer det ikke. Du må anta at i ni av ti tilfeller vil folk ikke overleve. Men du må gjøre det for den personen som overlever en slik hjertestans.»

Hvis vi trenger å utdanne flere, bør vi da først og fremst se på vår egen utdanning?

Ål: «Få vet, men Røde Kors tilbyr gratis kurs åpne for alle. Men hvis du virkelig vil at alle skal delta, så må du se på utdanning. Hver 18-åring skal ha tatt HLR-kurs. Men hva ser vi: Sluttmålene våre er så vage på dette området at det er nok å snakke om ernæringstrekanten. Lærere har ingen forpliktelse til å snakke om HLR på skolen.»

(Fortsett å lese under bildet)

Vinter: «Og høyere utdanning er syk i samme seng. Bare se på campusen vår. HLR er åpenbart en del av medisinsk og fysioterapistudentopplæring, men når vi flytter inn på andre avdelinger på fakultetet vårt, ser vi ikke alltid HLR i opplæringen. Det blir først nå introdusert for aspirerende farmasøyter, og de fleste biomedisinere fortsetter å uteksamineres her uten å lære HLR. Og det er helsepersonell…»

«En app med frivillige i nabolaget som redder liv i Nederland møter samfunnsproblemer»

Professor Koenraad Monsieur

President for European Resuscitation Council og leder for UZAs nødavdelinger

Ål: «Vi venter alltid på at noe skal skje. Slik fungerer det også i bedrifter. Først må det skje noe på arbeidsplassen, eller et medlem av ledelsen må få hjertestans under en familiefest: så er kursene bestilt.»

Er et engangskurs nok for å kunne utføre HLR resten av livet?

Vinter: «Du kan komme langt uansett. Du skal vite at legevaktfolk nå også veileder deg i slik gjenoppliving. De vil forklare deg over telefon hva du må gjøre. Hvis du allerede har tatt et kurs, vil du umiddelbart forstå hvordan det fungerer.»

(Les mer under bildet)

Fellesskapsting

I tillegg til det høye antallet tilskuere som utfører gjenopplivning i Nederland, kom det i forrige uke enda flere gode nyheter om gjenopplivning fra våre nordlige naboer. Hartstichting, den nederlandske organisasjonen for hjerte- og karsykdommer, har publisert nye data om AED-enheter, «automatiserte eksterne defibrillatorer». Det viser seg at i Nederland er det minst 60 frivillige tilgjengelige for 81 % av AED-enhetene. Dette er trente lokale innbyggere som automatisk varsles via en app når en slik enhet aktiveres. I åtte av ti samtaler dukker faktisk en slik frivillig opp for å hjelpe seeren med gjenopplivning.»

«En som får hjertestans er klinisk død. Så du kan ikke gjøre ting verre.»

Benedetta De Winter

Prodekan for medisin og helsevitenskap, UAntwerpen

AED-er i deres synlige grønne veggskap dukker også opp stadig oftere på gatene våre, i skoler, bedrifter og idrettslag. Men vi har ingen frivillige i nabolaget. For år siden ble det startet et pilotprosjekt i Hoogstraten (ikke overraskende en kommune på grensen til Nederland) som i 2019 ble vurdert som «vellykket». «Med hjelp fra byen Hoogstraten undersøker den ideelle organisasjonen for tiden de nødvendige tiltakene for å utvide systemet ytterligere. Ambisjonen er å snart gjøre EVApp tilgjengelig i hele Belgia», het det den gang.

Hvorfor fire år senere er det fortsatt ingen nasjonal utrulling?

Herrer: «Jeg er involvert i styringsgruppen for pilotprosjektet. Du bør vite at dette prosjektet ledes av en gruppe svært engasjerte og dyktige medisinstudenter fra Gent i en ideell organisasjon. Hvis vi vil gjennomføre dette, må regjeringen og industrien vinne ballen.»

Og hvorfor skjer ikke dette?

Herrer: – Ringesystemet ser ut til å fungere bra, og lokale politikere og frivillige er veldig entusiastiske. Men fordi det er en så liten kommune som Hoogstraten, er det vanskelig å finne konkrete bevis i pilotprosjektet på at det forbedrer sjansene for å overleve. Og derfor er det ikke lett å involvere rikspolitikk. Absolutt ikke i et land som Belgia. Hvem skal gjøre det: kommunene, regionene eller forbundsstaten? Og hvem skal gi pengene til dette? En slik app kan redde liv, som demonstrert i Nederland, men i vårt tilfelle skaper den problemer for samfunnet.»

Michiel De Smet (resuscitation officer, UZA): «Vi må ikke glemme at hjertestarteren – med eller uten frivillige i samfunnet og en app – nesten alltid er ledsaget av brystkompresjoner og munn-til-munn-redning. Du må nesten alltid kjøpe tid for å få offeret ditt til en AED og gi et elektrisk støt. Og du kan kjøpe den tiden med brystkompresjoner og munn-til-munn-redning.

Ål: «Den store suksessen ligger derfor ikke i en app eller annen teknologi, men i enkel trening: rett og slett å lære å gjenopplive. Alle burde gjøre det.»

LES OGSÅ. Nathan Van Hooydonck (28) snakker med menneskene som reddet ham for første gang: «Denne samtalen er en realitetssjekk. Jeg var virkelig heldig.»