Van olympisk kampioen til et liv i en rollestol: «Jeg ser naar wat nog wél kan»

Leiligheten av Monique Velzeboer (52) i Noordwijk er tilpasset slik at rullestolen kan brukes der du ikke kan ha den. «Vil du kaffe?», Spør om en mens du setter den er, sier: «Kijk til hva du kan, og ikke hva du ikke kan.»

Ze kommer over som en optimistisk menn. Du kan se mye under samtaler og lage grapjes, også vi har – en lang tid – over hennes schaatsongeluk. «Zo, zijn we daar nu pas?», Zegt ze met en cynisk knikje, og de begynte å fortelle over hendelsen som så stor innvirkning hadde på sitt liv. Emotieloos, alsof het over iemand anders gaat.

Det er slutten av desember 1993. To måneder for de Olympiske Spelen i Norge på Lillehammer, hvor den 24-årige Monique er på vei ut. Ze er i blodform og vil absolutt for gull. Men på en treningskamp i Font-Romeu i de franske Pyreneene er det helt feil.

«Det var selvfølgelig panikk»

I de bochten av shorttrackbanen ligger valkussens, på rett stykke ikke. Juist daar komt Monique ten val, med 45 kilometer per uur klappt ze tegen de harde boarding. De er ved kunnskap. De gode helm redt hennes liv, men de vet meteen at de aldri mer vil kunne gå. «Jeg fikk het ijskoud toen ik daar lag, hadde geen pijn en voelde niks meer in mijn benen.»

Hår brødre og sine gode venner, også gode shorttrackers, er ved. «Er var paniek naturlig», kan Monique seg minne om. En utenlandsdoktor som er i nærheten er å gi førstehjelp. De får en injeksjon for å bli rolig. Hva som skjer etterpå, vet ikke mer, det er senere fortalt. Med en helikopter blir det til et sykenhus i Toulouse. Da får du bekreftet hva du egentlig vet: de har to nektelser som er brutt og vil hvile i sitt liv i en rullestol.

En heftige beskjed. De har en høy tverrlastning og vil aldri mer kunne løpe. “Det er en vanskelig tid, men jeg tror på mye. Det hadde ikke vært mulig, det var en uheldig. «Det betyr også meteen: aldri mer shorttracken, slutten av toppsportcarrière.»

Alt for sport

En dat mens hun lever siden hun har tredd i tegnet stod på shorttrack. Jeg begynte å sammenligne med hennes to brors og til meg. «Eerst deden we aan langebaanschaatsen, but in Leiden had du en innenbane van 200 meter. Der vi de shorttrackers. Vi prøvde det også og ble direkte grep. Den enorme hastigheten du kan gjøre. Det er følelsen som du også du har en kart. Du føler deg ikke i en vanlig bil.»

Monique bleek også noe talent du har. Foral haar teknikk ble behandlet og mentalt spilt i én bane mot andre administratorer som ingen andre. Angst kende ze ikke. De vokser raskt ut til en av de beste shorttracksters i sin tid. De vant mange, med høydepunktene i Olympiske Spelen fra 1988 i Canada i Calgary, hvor de ble 18. gull, sølv og brons pakte.

Shorttrack ble vist i barneskoene, det ble spilt en demonstrasjonssport. Monique glundert som er over fortalte: «Jeg gikk med én par schaatsijzers til Calgary, men det var ikke noe materiale som kom med. det er tilfellet.»

Van kop av naar goud

Det at hun vant på 500 meter, var spesielt fordi hun ble til Simone i Calgary ti valfarter og et brancard ble ført for de andre av Monique. Direkte deretter måtte de finale schaatsen. «Da min teppet ble brutt, visste jeg selvfølgelig ikke. Jeg kan ikke fortsette å ha en god måte å holde på for min rit og reed av kopp til å bli ferdig med gull.»

Du kan fortelle deg noe om Mart Smeets som ble intervjuet (se video nedenfor). Ganske vondt for å gi intervjuer, og du kan komme tilbake på TV helt. «Jeg hadde en spleetje mellom mijn tanden, at jeg ble tvunget tilbake. Tilbake i Nederland ben jeg direkte naar de tandarts gegaan. Zo ijdel var ik, haha.»

Monique ble på en feiring av Oude Ade, i Sør-Holland hvor de vokser, med tre medailles om hennes nek. Den har en naturlig nok, men den ser egentlig aldri mer til. De ligger i en kiste bak de bank, mellom andre tøyler fra tiden. «Det er ikke så det jeg ikke vil se, men jeg kan bare ikke være så lett», forteller det.

En ny kans kom er ikke

Na Calgary kom ikke en gang i aksjon på de Olympiske Spelen. Det var i 1992 i Albertville, hvor sporten var offisielt på agendaen, den var bare én avstand (500 meter). Monique oppnådde finalen, der det er en dårlig start. Net buiten de medailles. Det var balen, men fordi to år etterpå alle de neste spillene skulle følges, i Lillehammer, skulle du komme raskt nye kansen.

Zouden. Vil du ha valg på treningskampen i Frankrike gjorde en brå slutt på den olympiske drømmen. En andre dromen. Toch ging Monique na den unluk ikke ved å pakken ned å sitte. «Det er ikke slik at jeg er like akseptert. Det trenger heller ikke, men jeg realiserte meg raskt at det var som det var. Jeg kan ikke endre noe.»

Haar livssituasjon endres. «Den heftige hendelsen sørget for at jeg skal tenke på nye kansen.» Ze stoppet med sine studier i psykologi og går til fotoakademiet i Amsterdam, noe som er virkelig leuk vondt. De nye livsmålene ble fotografert av barn i utviklingsland, og de er ikke like enkelt og begrenset. «Det gir mye oppfyllelse, noe som kan bety for andre.»

Monique bleef i seg selv og ser at livet ikke holdes som du har begrenset. Det er et halvt volum av halfleeg, sier hun. Du vil ha flere mennesker for å velge det halve glasset. «Kjek til korona og sperringer. Naturligvis er mennesker som har det virkelig tungt, men vi kan ikke ha flere mye vel og jeg tror at det ikke hjelper bare å tenke på hva vi ikke kan og kan.»

Wedstrijdspanning er tilbake

Of ze het shorttracken dan aldri mist? «Naturlig mis jeg er vel ens, men jeg er først og fremst følelsen av hastighet. Med jeg haren i vinden, sykkelen, paardrijden. Jeg har en elektrisk strandrups hvor jeg er selvstendig det strand med på kan. Dan race ik over den strand en komt dat følelsen av hastighet en liten tilbake.

Monique følger kortsporet godt på foten. De konkurransespanning van tidliger kom weer helt tilbake, har ikke noe Xandra (20) og Michelle (18) i toppen av den nederlandske shorttracken som sitter. «Det er spennende å se og se på det jeg er vondt om selv å skape.»

Det er med Xandra nå en Velzeboer på de Spelen-staten, gjør det ekstra spesielt.

Xandra Velzeboer: «Geen druk door achternaam»

Xandra (20) er den gamle datteren til Moniques bror Marc, nett som Monique en hun til Simone utkwam på de Olympische Spelen i Albertville. Også Xandras zusje Michelle (18) shorttrackt aan de top. Zij er i Peking ikke ved men ble en olympisk ungdomsmester.

Xandra kommer i Peking på alle avstander: de 500 meter (5. februar kwalificatie og 7. februar finale), de 1000 meter (9. og 11. februar), de 1500 meter (16. februar) og stafetten (9. og 13. februar).

Tegen de nettsiden schaatsen.nl sa Xandra slutt vorig år: «Mijn baknavn gir meg ingen ekstra trykk. Jeg er ikke helt opptatt. Det sørger for ekstra kraft. Jeg tror at vi «Velzeboers» alle vet hvordan shorttracksporten i hverandre er. Inmiddels gjør jeg selv også al en tidje med en leer jeg stadig mer.»

Monique ser vel hva fra sin egen mentalitet i Xandra tilbake. «De var nett som jeg er en liten jente og tenger, noe som gjør det mulig for ungdommen å lære noe teknisk godt. Også er lærerig, perfeksjonistisk og positivt innstilt.»

Kan Xandra en medaille vinne i Peking? «Ja selvfølgelig, alt kan og med sikkerhet med relayteamet som gjør en god medaille», sier Monique. De har ikke en melding om at hun ikke skal begynne med en gang i Peking: «Genieten av det du kan gjøre og ikke bang for å tape.»

En det gjelder ikke bare for sport, men for ditt daglige liv, vet Monique som ingen annen.

Jasper Carter

"Frilans introvert. Vennlig fanatiker i sosiale medier. Kommunikator. Bråkmaker. Hardcore matnerd."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.