Fem nyhetssaker (nos.nl) forrige uke var oppsiktsvekkende og, så vidt jeg er bekymret for, typiske for tilstanden vårt demokrati er i. De danner grunnlaget for min argumentasjon i denne artikkelen. Renske Leijten forlater Representantenes hus; vekk fra giftig Haag. Seks milliarder mer i året trengs til velferd og minstelønn. Regjeringen må lytte til kroneskeptikerne. Chamber utsetter parlamentarisk gransking av koronapolitikken. Selv etter begravelsen til 17 år gamle Nahel fortsetter urolighetene i Frankrike.

Det slår meg at folk flest fortsatt lever i det romantiserte bildet av samfunnet slik det var på 60- og 70-tallet hvor demokrati og politikk fortsatt regjerte og økonomi bare var en del av økonomien. De glemmer at samfunnet vårt endret seg strukturelt for 40 år siden med beslutningen bak kulissene om å innføre nyliberal økonomi, den radikale og dogmatiske formen for kapitalisme. Som nå støttes i vår politikk av alle partier unntatt SP, Partiet for Dyrene og Sylvana Simons» Bij1. Vårt samfunn er ikke liberalt, vårt samfunn er ikke sosialt, vårt samfunn er ikke kristent. Alle disse menneskelige verdiene har blitt ofret for de materialistiske verdiene til den nyliberale økonomien, som har tatt vår politikk og vårt demokrati som gisler. Som et resultat av dette har valget som finner sted med noen års mellomrom blitt et ritual uten substans, som bare legitimerer det nyliberale systemet.

Nyliberal økonomi betyr ubegrenset plass for det frie markedet, hvis dynamikk er basert på den darwinistiske overlevelsesmekanismen for overlevelse til de sterkeste, en av pilarene i vår fortelling. For nyliberalismen har mennesker og natur ingen egenverdi, men er forbruksvarer for systemet og får sin verdi på det frie markedet. Dette er en vidtrekkende radikalisering av kapitalismen. Pakten mellom materialisme og kapitalisme kulminerer i nyliberalisme, hvor økonomien ikke lenger er en nøytral del av samfunnet, men har blitt tvangsmessig. En tro, en religion som i stor grad bestemmer vårt syn på menneskeheten og verden. Ikke åpenlyst som i et diktatur, men gradvis og skjult, har dette systemet spredt sin innflytelse til nesten alle områder av vårt liv og arbeid. I et normalt og humant samfunn er en kapitalistisk utformet økonomi begrenset av en transparent og ærlig regjering som er forpliktet til å beskytte mennesker, naturen, men også demokratiet. Politikken, som startet med daværende statsminister Ruud Lubbers, men videreført av alle hans etterfølgere, Kok, Balkenende og selvfølgelig Mark Rutte, tok bare et stort skritt tilbake og la til rette for nyliberal økonomi og lot samfunnet vårt bestemmes. Politikken har gitt avkall på sitt sosiale, kristne og liberale grunnlag. Partiene har bukket under for den nyliberale fabelen, som mener at hvis folk på toppen fortsetter å bli rike, vil det automatisk koke ned til folket. Virkeligheten viser mer og mer at dette er en storslått illusjon. Sjokkerende at vi alle, lullet av vår materielle rikdom, hardnakket holder oss til nyliberalismens vrangforestillinger. Som om keiseren som står helt naken foran oss faktisk har på seg klær.

Buingen som politikerne gjør for nyliberalismen har viktige konsekvenser for vårt demokrati og innbyggernes innflytelse. For det første det store gapet og økende mistillit mellom politikere og innbyggere. Hvis regjeringen ikke lenger fokuserer på mennesker, men fokuserer på penger og materiell, så er det naturlig at innbyggerne vil føle seg mer og mer ignorert og forlatt. Tidligere stortingshenvendelser (Groningen, stønadssak) kommer alltid til samme konklusjon. Det er sjokkerende at de få politikerne som står opp for innbyggere og menneskelige verdier, som Renske Leijten fra PS, forlater politikken. Det er ikke for ingenting at Leijten snakker om et giftig politisk arbeidsklima. Den er dypt skuffet over den langsomme gjennomføringen av konklusjonene fra den parlamentariske utredningen av tilskuddssaken. Med den lovede undersøkelsen om tvilsom koronapolitikk, gjør politikerne den enda mer fargerik. Den er rett og slett satt til side, og dermed tydeliggjøres at innbyggere, som har krav på transparent politikk, på ingen måte blir tatt på alvor. Og slik reduserer det tilliten til politikk og demokrati ytterligere.

For det andre, det økende gapet mellom rik og fattig, rik og fattig, vinnere og tapere. Skylden for dette legges ensidig på en stadig større gruppe mennesker, som ikke lenger kan møte de økende kravene fra vårt pengedrevne nyliberale samfunn og derfor faller fra. Et sterkt eksempel på å skylde på offeret. De har ingen verdi for nyliberal økonomi og blir derfor skjøvet til side, neglisjert og overlatt til seg selv. Menneskene på bunnen av samfunnet mangler strukturelt 6 milliarder i året for å kunne leve et anstendig liv, som forskning i den nevnte NOS-meldingen viser.

Det er alvorlig at folk som kritiserer vår nyliberale fortelling, som er et sett av materialistiske og kapitalistiske verdier og utgangspunkt, blir avfeid som wappies, antisosiale, høyreekstreme, farlige for staten, som spredere av falske nyheter. Denne kollektive mekanismen har blitt spesielt synlig under koronakrisen – en trend som dessverre fortsetter og gir samfunnet vårt negative trekk av gruppetenkning og totalitarisme. Resultatet er en ytterligere polarisering og erosjon av demokratiske verdier, der borgernes hjelpeløshet og sinne rammes inn, bagatelliseres og derfor ikke har noen plass. Mens det er nettopp disse personene som må lyttes til, forteller den nevnte nyheten til NOS. Så jeg forstår at voldelig motstand er ditt eneste middel hvis du som innbygger er så fanget, så fanget i systemet. Som i forstedene til Paris, hvor opptøyene har pågått i nesten en uke. Det er et tegn på at vi har sviktet som demokrati og har mistet kontakten med ulike grupper av innbyggere. Det er sjokkerende å se at politikere anstrenger seg så lite for å bygge bro mellom innbyggere og politikere, for å gjenvinne tilliten.

Som vernepleier står mennesker og samfunn mitt hjerte nært. Jeg er veldig bekymret for den underordnede betydningen av mennesker og natur (klimakrise) forårsaket av det dominerende nyliberale systemet som har fått fritt spillerom av politikken i 40 år. I denne artikkelen ønsker jeg å demonstrere at det økonomiske systemet vi følger er mangelfullt og forårsaker stor skade på samfunnet og demokratiet. Spørsmålet mitt i dette er; Hvordan skal vi da motarbeide et system som ikke er bra, men som har vært demokratisk valgt i 40 år og derfor er legitimert? Hvordan synliggjør du deg selv, slik at du føler deg sett? Skal vi avvise aktivistisk motstand, men også voldelig motstand per definisjon, fordi dette ikke faller innenfor de bokstavelige demonstrasjonslinjene til politikere, som protesteres nettopp fordi det er tydelig at de fører feil politikk? Selv prøver jeg å konvertere mitt sinne og hjelpeløshet til å skrive artikler, men også til å forme mitt sosiale arbeid på min egen måte, der jeg setter den (sårbare) personen i sentrum og fokuserer på deres vekstmuligheter. Videre stemmer jeg på et parti som uttaler seg eksplisitt mot det nyliberale systemet, som er synlig ødeleggende for mennesker, natur, samfunn og demokrati. Hva er din måte å motstå? Og tror du at aktivistisk eller voldelig motstand som i Frankrike er fordømt per definisjon, og hvordan vil du at politikere skal svare på denne motstanden?