Menneskelig interesse Verdensbilde Menneskelig interesse
REEUWIJK – I 1994 vant han gull i skiskyting og tre bronse over ulike distanser i langrenn under de paralympiske vinterlekene i Lillehammer, Norge. I 1998 og 2002 vant han seks medaljer til. Kjærligheten til langrenn førte Marjorie van de Bunt (52) til vintersteder. Men etter sin idrettskarriere reiste hun mye mer på grunn av ektemannens arbeid for et internasjonalt selskap. «Jeg føler meg ikke som en verdensreisende, men en nomade som alltid bygger et nytt liv for seg selv.»
Atten år etter avsluttet idrettskarriere liker Marjorie fortsatt å gå på langrenn. Han reiser gjennom skogene i sitt nåværende hjemland Norge, klatrer i fjell og løper så «pent og fort». Når det ikke er snø kan du finne det i joggesko eller på sykkel i Oslo-området. «Det er en elv i nærheten av huset vårt, hvor du kan høre fossen hele året. Det er en vakker fjord innen sykkelavstand. Vi bor 20 minutter fra sentrum og likevel omgitt av natur.»
Marjorie er ikke fremmed for sportsånden. Oukoops far og Reeuwijk-Dorps mor møttes på friidrettsbanen til Sportclub Reeuwijk, selv om Marjories far var mer en arrangør enn en idrettsutøver. «Alle Reeuwijker kjente ham som den som organiserte Plassentocht, men han gikk ikke på skøyter selv.»
De fikk en datter og oppkalte henne etter den australske idrettsutøveren Marjorie Jackson-Nelson, som vant syv gullmedaljer ved de olympiske leker i 1950 og 1954. Den eneste ingrediensen som manglet i Marjories sportslige ambisjoner var snø, men også foreldrene hans tok seg av det. . «De lærte meg kjærligheten til snø. Hvert år gikk vi slalåm, men vi brukte også en dag på langrenn. Jeg likte det virkelig.
Marjorie dro på et talentshow på Papendal og ble oppdaget. Hun jobbet seg opp til de nasjonale ungdomskåringene for langrenn og skiskyting. Først etter ti år ble han overbevist om å delta i de paralympiske konkurransene. «Venstre hånd fungerer ikke bra, men jeg har aldri sett på meg selv som funksjonshemmet. Jeg gikk fra to pinner til bare en høyre hånd og fant ut at jeg bare gikk fortere. Mine tekniske feil var i venstre hånd. Med en kjepp erobret jeg plutselig alt.»
Til langrennsmekkaet
I 1993 flyttet Marjorie til utlandet for første gang, til snøen i Norge. Der trente hun med det norske utvalget. – Norge er virkelig langrennens mekka og nordmenn dominerer sporten. De vet nøyaktig hvilke kurs du må ta. I langrenn bruker du hele kroppen, så treningene er veldig forskjellige. Men de holdt oppskriften på den beste voksen for seg selv.»
Så snart snøen smeltet og racingsesongen var over, begynte Marjorie å jobbe som ergoterapeut. «Heldigvis er det alltid et behov, så da jeg ringte arbeidsformidlingen i april, kunne jeg velge hvor jeg ville jobbe. På denne måten kunne jeg finansiere sporten, for jeg kunne ikke leve et år med langrenn.»
Den beste sporten fra Nederland
Etter halvannet år i Norge dro Marjorie tilbake til Nederland for å være sammen med kjæresten. Hun bodde noen år på forskjellige steder i Nederland, inkludert ett år i Driebruggen, hvoretter kjæresten hennes fikk jobb i en filial av det norske selskapet Yara i Terneuzen. I mellomtiden fortsatte Marjorie å utforske snøen så mye som mulig. Og med hell. Med ti medaljer fordelt på tre leker, var det den første og frem til 2014 den eneste nederlandske medaljen ved de paralympiske vinterlekene!
På eventyr i Qatar
I 2002 avsluttet Marjorie sin idrettskarriere på toppnivå, men det viste seg å være bare begynnelsen på eventyrene hennes i utlandet. Et år etter at hun forlot selskapet, sendte selskapet der mannen hennes jobbet ham og familien til Qatar. Dette var et annet miljø enn snørike Norge! «Vi bodde med våre to små barn i en landsby som praktisk talt bare var bebodd av emigranter, inkludert mange nordmenn som jobbet i Yara. Uansett består 80 % av Qatars befolkning av migranter. I de nederlandske nyhetene ser du bare de negative utskeielsene, men flertallet kommer fra India eller Nepal, fordi de kan tjene mer i Qatar og økonomisk støtte familien sin hjemme.»
Barna gikk på en norsk skole organisert av Yara for de ansatte. «Det var en flott blanding av kulturer: vi var sammen med en nederlandsk familie i et norsk samfunn i en arabisk kultur.» I mellomtiden jobbet jeg som personlig terapeut for en med hjerneskade og som barnehagelærer.
Marjorie husker Qatar med glede. «Han var perfekt med små barn. Været er alltid fint, så du trenger aldri å fomle med for eksempel en jakke. Hver helg dro vi til ørkenen med bobilen vår, satte feltsengene våre på stranden – slik at skorpionene ikke kunne komme til oss – og sov i friluft.»
Stopp i Norge
Etter fem år spurte Yara om familien ønsket å flytte til hovedkvarteret i Norge. «Vi tenkte ikke lenge på det,» ler Marjorie. – Barna snakket allerede norsk, selv om de aldri hadde vært i Norge. Og jeg kunne endelig nyte langrenn igjen. Vi kjøpte hytte på fjellet, vårt første hjem. Annenhver uke nøt vi snøen og naturen der. Vi begeistret også barna, selv om de ikke var like entusiastiske som meg.»
Svette i Australia
Likevel ble ikke familien igjen. I 2013 tok arbeidet dem igjen til et annet hjørne av verden: Karratha, Australia. Byen med rundt 15 000 mennesker ligger helt inn i landet, omtrent 1500 km nord for Perth, uten noen by i mellom. «Jeg gledet meg veldig til det,» innrømmer Marjorie, «men resten av familien ønsket å dra på eventyr igjen.»
Australia var det minst favorittstedet for erfarne langrennsløpere. «Det var veldig varmt der, solen brant enda hardere enn i Qatar. Jeg ønsket å løpe, men jeg kunne bare gjøre det i to måneder av året, og deretter klokken 06:30 om morgenen.» Å finne en jobb var heller ikke lett for Marjorie. «Australiere liker ikke utlendinger. Jeg ble overrasket over den vanlige diskrimineringen, selv mot aboriginere.»
Det eneste hun noen ganger savner med Australia er turer til den nærliggende nasjonalparken. «Vi var helt «utenfor boksen». Vi gikk inn i bobilen, tok med solcellepanelet, surfebrettene og dro. Vi kunne svømme blant skilpadder.
Tilbake i snøen
Etter fire år var tiden inne for å reise igjen, mot et vakrere reisemål: tilbake til Norge! Nå er det tredje gang for Marjorie. «Jeg er en innvandrer og en emigrant på samme tid, en «vagabond» og en «outsider».»
I fjor sommer tok endelig oppholdet i Skandinavia en definitiv vending. Etter sytten års reise tok mannen hennes en norsk stilling hos Yara og paret kjøpte hus i Oslo. Likevel er båndene med Nederland fortsatt sterke. «To av våre tre barn studerer nå i Nederland. Jeg liker plassen og naturen i Norge, men det er også herlig å prate på nederlandsk.”
Reeuwijk har heller ikke glemt Marjorie. «Jeg er født og oppvokst i Reeuwijk, og du har det alltid med deg, uansett hvor du går. En omvisning på Reeuwijkse Plassen eller en sykkeltur langs Notaris d’Aumerielaan, jeg kommer gjerne tilbake igjen!
Tekst: Tengeler Key
«Internettfanatiker. Sertifisert popkulturfan. Livslang matekspert. Baconutøver.»
