Nyhetssiden Welingelichte Kringen brukte ordet folk bruker om denne typen ting i dag: ubeleilig

Chris Stoffer, tidligere Rijkswaterstaat-ingeniør, liker å kaste inn håndkleet. Dette i motsetning til hans forgjenger ved roret i SGP, den fredelige advokaten Kees van der Staaij. Dette gjør det enda mer åpenbart.

Stoffer har dette til felles med den kjente og til og med beryktede teologen Dr. Cornelis Steenblok, en veltalende teologisk skarpretter som etter nok en konflikt med kolleger grunnla de reformerte kirker i Nederland. Han var overbevist om at forkynnelsen av elendighet og dødstilstanden burde ha prioritet. Steenblok ble forresten også latterliggjort innenfor sin nye kirke.

Stoffer vokste opp i dette åndelige miljøet. Han gjør ikke hjertet sitt til en morderisk grop. Han vet sannheten nøyaktig. Og han vil presentere den, akkurat som avdøde Steenblok, uten respekt for folk.

Da NOS Radio 1 Journal ba ham identifisere en plate etter eget valg i forbindelse med et intervju med partilederen, nølte han ikke. Han pekte Hatikva til Israels nasjonalsang. Det var nesten forventet. Mange i SGP-kretser tror at den nåværende staten Israel er en del av Guds frelsesplan.Noen går til og med så langt som å si at de nåværende konfliktene i Midtøsten er en forkynner for Apokalypsen, når Jesus skal komme tilbake til jorden for å dømme. de levende og de døde. Dette innledes av en forferdelig flertrinns sluttkamp og i den sammenheng kjemper Israel mot det onde.

Derfor benyttet Stoffer anledningen til å spille den hymnen. Hatikva betyr «Håpet» og er mye eldre enn staten Israel. Teksten ble skrevet i 1877 av poeten Naphtali Herz Imber. Hjembyen hans Zolochiv er nå i Ukraina, men i sin tid var den en del av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet. På 1880-tallet tilbrakte Imber tid i Palestina, men endte til slutt opp i New York hvor han drakk seg i hjel.

Hatikwa er et ungdomsarbeid som Jødisk ønske til Sion som du også finner i utsagnet «Neste år i Jerusalem» som gir gjenklang under feiringen av den jødiske påsken. Men du kan også forklare det bokstavelig. Akkurat det du trenger for en god hymne. Den eksisterte allerede i 1870 musikk skrevet på den.

Da Stoffers musikkvalg ble kuttet halvveis på NPO Radio 1, brøt alt oppstyret ut. Nyhetssiden Godt informerte kretser han brukte ordet som folk liker å bruke for denne typen ting i disse dager: ubehagelig. Under intervjuet startet programleder Astrid Kerssenboom diskusjonen: hun spurte om dette valget var bindende.

Og alle slags stykker dukket opp i avisen. Era nyheter at en politiker kom på ideen om å be om den israelske nasjonalsangen som en forespørselssang. Denne tirsdagen bestemte Giselle van Cann, sjefredaktør i NOS Nyheter, seg for å ta stilling til Stoffers musikalske valg. Meningen var å introdusere noe lettbeint, men nå har han gitt hele samtalen «en annen mening» med nasjonalsangen. «Det har blitt en del av den journalistiske samtalen,» beklaget fru Van Cann. En merkelig reaksjon fra sjefredaktøren, som tilsynelatende anser NPO Radio 1 som en underholdende kanal.

Alt dette oppstyret er litt rart. Ingen ville ha bekymret seg om han hadde bedt om den franske, brasilianske eller nasjonalsangen, kanskje med unntak av den russiske. For øvrig føles det tydelig at Chris Stoffer (1974) tilhører en generasjon som ikke opplevde seksdagerskrigen i 1967. Da erobret og annekterte Israel Gamlebyen i Jerusalem. Akkurat rundt den tiden ga sangeren Shuli Nathan ut en ny sang om byen Yerushala’m shel Zahaf, Det gylne Jerusalem. Han ble det umiddelbart verdensomspennende suksess og du hørte det på radio noen ganger om dagen i flere måneder. I selve Israel ble folk så imponert at man seriøst vurderte å gjøre den til den offisielle nasjonalsangen i stedet for Hatikwa. Teksten er ganske religiøs i motsetning til Hatikwa. Dette burde gledet Stoffer.

Vel, det krevde i hvert fall ikke en heltonesalme. Nå venter vi på at en politiker skal gjøre det Al-Quds forespørsler fra den uforlignelige Fairuz. Også fra 1967. Du bør vite at under seksdagerskrigen kjempet den israelske hæren og jordanske styrker hardt for Gamlebyen i Jerusalem. Selvfølgelig er det fortsatt et åpent spørsmål om sjefredaktør Van Cann synes denne sangen er lett nok.

For øvrig er jeg av den oppfatning at tilleggsskandalen ikke bør forsvinne fra offentlig oppmerksomhet, på samme måte som Groningen naturgassspørsmål ikke bør forsvinne.

Lytte Minnets palass, Han van der Horst og John Knieriems ukentlige podcast om politikk og historie. Nå: FN