Liz Truss har som mål å bli den neste britiske statsministeren. Truss er konservativ og tilsynelatende ganske ortodoks, men hun er en kvinne. Storbritannia ville allerede ha den tredje kvinnelige statsministeren med seg, fordi Margaret Thatcher og Theresa May tidligere hadde stillingen. Tyskland hadde også en kvinnelig regjeringssjef, det samme hadde Belgia, Danmark og mange andre land. Og presidenten for EU-kommisjonen er en kvinne.

At Nederland vil få en kvinnelig statsminister i nær fremtid er imidlertid ganske usannsynlig. De viktigste kandidatene på papiret for å etterfølge Mark Rutte er kvinner – Sophie Hermans og Dilan Yesligöz – men de anses ikke som særlig lovende. Rutte er på ingen måte klar for å gå tidlig. Det gjenstår å se om Venstre igjen vil lykkes med å bli det største partiet i Nederland, spesielt hvis Rutte ikke lenger skal være deres leder.

Selv i de andre partiene ser jeg ikke en, to, tre kvinnelige premier stående. SP og Partiet for dyrene kan ha en kvinnelig leder, men deres syn på Catshuis er praktisk talt null. Begge er inkarnerte opposisjonspartier, uten tilbøyelighet til kompromisser.

D66 har en tendens, som demokratene nå har demonstrert til fulle. Det partiet ledes også av en kvinne; en kvinne som har gjort den «nye ledelsen» til sitt valgtema. Men etter meningsmålingene å dømme er ikke premierskapet for Sigrid Kaag. Partiet hans er ikke – i hvert fall så å si – det største på noen måte, noe som mer eller mindre har vært en betingelse for å forsyne statsrådssjefen de siste førti årene.

PvdA kan være i stand til å ta topplasseringen hvis samarbeidet med GroenLinks fortsetter. Det er imidlertid fortsatt høyst tvilsomt om det sammenslåingspartiet vil ha en kvinnelig leder. Navnene som oftest nevnes – Frans Timmermans, Ahmed Aboutaleb, Jesse Klaver – er en mann. Det er kanskje ikke helt utenkelig for Marjolein Moorman å bli partileder, men det virker ikke særlig plausibelt for meg for å være ærlig.

Nederland har allerede ganske mange kvinnelige ministre, statssekretærer og parlamentarikere, men en kvinnelig statsminister er litt annerledes. Mens landet – som alle andre land – består halvparten av kvinner. Enda litt mer.

Hvorfor klarer ikke kvinner å nå den høyeste posisjonen her? Man kan teoretisere over dette lenge, men jeg tror ikke det er noen klar forklaring. Ville fordommer og glasstaket føre en mer vedvarende tilværelse her enn andre steder? Jeg tror heller at tilfeldigheter spiller en viktig rolle.

Situasjonen har også fordeler. Vi kan i det minste fortsatt nære en illusjon om at alt vil bli veldig annerledes hvis regjeringen ledes av en kvinne. I Storbritannia, i Tyskland og så videre er det øyeblikket forbi. Før eller siden står også vi for tur til en kvinnelig premier. Jeg er bare redd for at den som tar stillingen stort sett vil vise tilhørighet til Neelie Kroes eller en sammenlignbar politiker. Noen hvis primære formål er å holde seg på toppen og for hvem sannheten bare betyr noe når det passer dem. En kvinnelig Rutte, for å si det sånn. Hvem venter på ham nå?