Kjører uten hender – Det var ingen spesialtilpassede biler i Latvia

Gatis Caunitis kjører bil fra Koknese til fots. Med en smidig bevegelse av beinet åpner han inngangsdøren og inviterer ham til å bli med på bilturen.

Førerens bevegelser er smidige. Med den ene foten reverserer du giret, kutter rattet og trykker på gasspedalen med den andre foten. Og bilen har allerede forlatt gården.

Mannen sa at ervervelsen av rettighetene var en lang og kjedelig prosess. Det var ingen bil i Latvia tilpasset fotpedalen. Alternativene var utenlands og veldig dyre.

«Det ville være en jordplate ved siden av pedalene som ville fungere som et ratt. Så jeg ville ikke trenge å sette foten på rattet og jeg kunne senke rattet,» sier Gatis.

Etter hvert klarte jeg å lære meg å kjøre en vanlig, ikke-tilpasset bil. Den eneste begrensningen er at du kun kan kjøre en bil utstyrt med automatgir. Det var forskjellige vanskelige situasjoner da vi brøt loven, men det vanskeligste var å lære å snøre.

«I nesten en måned gjorde jeg bare én ting.

Tar beltet, trekker det ned, tar det opp med det andre benet og så fester det. Denne mekanismen, algoritmen har blitt forfalsket. Alt annet er enkelt, sier mannen.

Reisen er begivenhetsløs. Dagen før ble hjulene på bilen fylt med snø, så i dag, når man kjører fortere, merkes en sterk vibrasjon. Selve styringen er kun med en fot, mens den andre styrer pedalene. En tur i en Ferrari i en tysk bil huskes levende når du kjører i en hastighet på over to hundre kilometer i timen.

«Han stoppet [policija], og jeg fikk også straffer. Jeg lever som alle andre. Jeg ville ikke følt meg annerledes, og hvis jeg ikke ble straffet, ville jeg tro at jeg ikke har levd et liv med koffein, påpeker sjåføren.

Men nå kan Gatis gjøre så åpenbare ting.

«I mitt tilfelle er førerkortet og bilen bevegelsesfrihet. Det er som sagt den gyldne nøkkelen til hva jeg kan gjøre akkurat nå.

Uten lisens hadde jeg absolutt ikke oppnådd mye. Han ville ikke starte sin egen virksomhet, han ville ikke finne sin beste venn og han ville ikke kjøpe sin egen private bolig. Og det ville ikke vært mulig å ta små steg mot et helt selvstendig liv», understreker mannen.

Ulik tilpasning for hver bil

Nøkkelen til frihet. Det sier også oppdragsgivere til Normunds Smiltnieks, som jobber i Statens integreringsverk. Det er det eneste instituttet i Latvia der en manuelt betjent bil er utstyrt og homologert. Det bygges rundt 30 manuelle styringssystemer på verkstedet i løpet av året. Hver bil er litt annerledes. Bilutstyrseksperten viser den mest bestilte mekanismen, som er installert på biler utstyrt med automatgir.

«Denne delen er klar for den komplekse mekanismen, hvor bremsen kan settes på. Ved å bruke gassen om nødvendig, kan posisjonen til bremsene fikses,» sier Smiltnieks.

Det er også et system for manuell giring. Mesterne prøver å fraråde dem, fordi det er vanskelig å kontrollere tre pedaler med én hånd, spesielt hvis du må kjøre rundt i Riga daglig.

«Det er kunder som har kjørt manuell girkasse hele livet. Bilen er så bra for ham at han ikke vil skille seg av henne og kjøpe automat. Finn ut hvordan.

Et slikt system styres av høyre hånd. Den ligger ved siden av høyre fot. På enden av metallstrukturen er det en svart ball som må gripes. Hvis du dreier den med klokken med håndflaten, trykker du ned gasspedalen. Ved å skyve kulen ned senkes clutchen og å skyve den fremover frigjør bremsene.

Å tilpasse en bil koster rundt 1000 euro, stort sett dekkes kostnadene av staten. Utenlandske varianter koster rundt 3000 euro.

Kun en kjøreskole for døve

Prosessen med å ta førerkort er ikke enklere for personer med hørselsproblemer. Det er bare én kjøreskole for døve i Latvia. Det er en sosial virksomhet med to instruktører. Santa Beitāne lærer Ralph, en gutt med hørsels- og bevegelsesforstyrrelser, en praktisk kjøretime.

Instruktøren gjemmer seg ikke, gevinsten er liten. «Det er ikke et veldig lønnsomt prosjekt. Det er mer en jobb i hjertet,» sier han.

Instruktøren påpeker også at bilen er en bevegelsesfrihet.

Etter lang opplæring etableres spesiell kontakt med elevene og det er en sann glede å møte dem ved rattet i en bil.

Ralph, som trener for å kjøre i dag, er også spent på å sette seg bak rattet.