De siste fem årene har Surinam sett sjalu på nabolandet Guyana. Der snublet oljeselskapene over det ene utvinnbare oljefeltet etter det andre under leteboring. Forrige uke skjedde det igjen: ExxonMobil annonserte det en stor oppdagelse som bringer landets oljereserver til rundt åtte milliarder fat. Per innbygger er det mer enn Kuwait.

Det er ingen slik feiring i Surinam ennå, men oljeselskapene Apache og Total rapporterte om det første store oljefunnet i Surinams farvann 7. januar. Den britiske energirådgiveren Wood Mackenzie estimerte funnet på 300 millioner fat olje og 1400 milliarder kubikkmeter naturgass.

Utsiktene er gode

Ved å gjøre det gjør byrået en smart jobb, fordi det trengs minst tre prøveboringer til for å fastslå nøyaktig hvor mange fat olje som er i bakken og om den oljen kan utvinnes kommersielt. Dette sier Lucia van Geuns, energiekspert ved Haag Center for Strategic Studies (HCSS). «Bare da kan du regne ut.»

Uansett er utsiktene gode, for havbunnen i Surinam er geologisk lik den i Guyana, hvor det allerede er funnet 16 oljeforekomster. Det pågår også leteboring flere steder i Surinam.

Nok et løft: Den nyoppdagede forekomsten består av relativt lett olje. Den er lettere – les billigere – å utvinne fra bakken enn tungolje og er mye mer salgbar på verdensmarkedet. «Surinam vil aldri bli det samme igjen,» jublet Staatsolie-direktør Rudolf Elias etter oppdagelsen.

Fra skitten rik til skitten fattig: Norge vs Venezuela

Elias kan ha rett i dette. For Surinam kan man bare håpe at endringen blir positiv. Olje kan gjøre landet ditt skittent rikt, men det kan også gjøre landet ditt skittent fattig. Økonomer trekker ofte frem Norge som et eksempel på et land med en fornuftig oljepolitikk. Norges statlige formuesfond som investerer olje- og gassinntekter inneholder nå mer enn 1 billion euro, rundt 188.000 euro per nordmann.

I motsatt ende av spekteret er Venezuela, landet med de største oljereservene i verden og en gang det rikeste landet i Sør-Amerika. Venezuela ble helt avhengig av oljeinntekter, og da oljeprisen kollapset i 2015, falt landet i en alvorlig økonomisk krise, noe som resulterte i hyperinflasjon og ekstrem mangel på mat og medisiner.

Hva kan Surinam få?

Staatsolie, som er heleid av staten Surinam, har rett til å delta med 20 % andel i utvinningen av olje fra det nylig oppdagede feltet. Han har da krav på en femtedel av inntekten, men må også representere en femtedel av investeringene.

I tillegg mottar staten Surinam royalties på 6,5 %, og hvis operasjonen er lønnsom, mottar Surinam også ytterligere 36 % av overskuddet.

– Vi må fortsatt se om det virkelig er nok utvinnbar olje. Men det er mulig at noen hundre millioner dollar snart vil strømme inn i Surinam, sier økonom Winston Ramautarsing. «Dette er en betydelig inntekt for et lite land som Surinam.»

Erfaring med olje

Retningen Surinam går avhenger av styrken til landets institusjoner, sier Van Geuns. Den gode nyheten er at Surinam, i motsetning til Guyana, har flere tiår med erfaring med å pumpe olje. «Staatsolie er et velfungerende statlig selskap i Surinam, hvor erfarne folk jobber.»

Staatsolie-direktør Elias ønsker å forbedre statsselskapets finansielle disiplin med en delvis børsnotering i New York eller Toronto. Dersom utenlandske investorer kommer på banen, forventer Elias at det vil styrke tilsynet med selskapet. Videre kan Staatsolie skaffe midler med en børsnotering for investeringer i oljeproduksjon, anslått til 800 millioner dollar.

Rystende ledelse

Mindre selvsikker er Surinams nasjonale regjering, som har blitt mer korrupt og mye gjeld de siste årene. Siden 2015 har Surinam falt fra 36. til 73. plass i Transparency Internationals globale korrupsjonsindeks. De siste årene har Surinams regjering lånt så mye penger at den har tapt 38 % av alle skatteinntekter for å betale renter.

Winston Ramautarsing, president for Association of Economists of Surinam: «Basert på nyere historie, tror jeg ikke regjeringen er klar til å bruke pengene klokt.»

Lærdom fra fortiden

Overraskende nok begynte ubehaget fordi Surinam ble for avhengig av en annen vare, nemlig gull, sier Ramautarsing. «Da gullprisen steg for ti år siden, begynte staten å leve på et for høyt nivå. De pengene ble i stor grad brukt på forbruk. Da gullprisen kollapset, et enormt budsjettunderskudd.»

Et positivt aspekt er at Surinams parlament vedtok en lov i 2017 for å etablere et «spare- og stabiliseringsfond». Ramautarsing påpeker at det fortsatt vil ta fire til åtte år før den første oljen kan selges.

«Vi håper at fremtidens sjåfører har lært leksjonene fra fortiden,» sier han. «Men når jeg ser tilbake, har jeg ærlig talt liten tro på det.»