Kanskje du bør sikte litt lavere, skrevet av sosiolog og universitetsprofessor Milio van de Kamp, avliver myten om at Nederland er et land med like muligheter. Tittelen på boken er bokstavelig talt reaksjonen han fikk da han som ungdomsskoleelev fortalte læreren sin at han ønsket å gå på universitetet. En slik utdannelse var ikke for folk som ham, det ble gjort klart for ham. Og dette hadde ingenting med hans evner å gjøre, som han senere beviste.

I boken beskriver han sin ungdom og den lange og vanskelige veien til sin nåværende stilling, som han til slutt klarte å oppnå. Før du tenker «se, det kan gjøres», er han bare en av få. Spesielt viser Van de Kamp at ulikhet ikke bare er et spørsmål om utdanning eller inntekt, fordi dette faktisk fortsatt kan være enkeltspørsmål. Ulikhet overskrider den individualismen. Det trenger gjennom alt. Han vokste opp i stor fattigdom, og som så mye av det du kommer i kontakt med i barndommen, fra kjærlighet til utdanning, former det resten av livet ditt. Nå som han står foran klasserommene, bærer han fortsatt den arven med seg.

Jeg mistenker at mange lesere ikke engang kan forestille seg at fattigdommen Van de Kamp beskriver er en realitet i Nederland. Har ingen mat, ikke varmt vann eller elektrisitet, reiser aldri på ferie og reiser sjelden noe sted, vokser opp i gjeld. Likevel er det virkeligheten for mange mennesker. I min by, Rotterdam, vokser 1 av 5 barn opp i fattigdom.

Overraskende nok er temaet nesten aldri høyt på den politiske dagsorden og dominerer ikke offentlig debatt. Noen ganger oppfattes det, som de siste dagene, fordi det har blitt kjent at fattigdomsproblemet vil øke ytterligere dersom regjeringen ikke griper inn. Bortsett fra at for øyeblikket er det ingen reell regjering og det er også en pause. Med uflaks vil temaet snart forsvinne fra oppmerksomheten, når Stortingets nyhetsmaskin jobber for fullt. Og uflaks er noe fattige har i overflod.

Selv de fattige er ikke en attraktiv målgruppe for den vanlige politikeren. Et sted i sin bok bemerker Van de Kamp at menneskene rundt ham har mistet all tro på politikk. De stemmer nesten ikke fordi de ikke kan tro at noe vil endre seg. «Det faktum at foreldrene mine ikke stemmer betyr ikke at de ikke har noe med politikk å gjøre, livene deres, mer enn middelklassens og elitenes, er formet av politikk.» Dette er nok en tragedie. De som har mest å tjene på politikken har minst tro på det. Valgdeltakelsen ved valg er lavere i fattige nabolag.

Kanskje du bør sikte litt lavere det handler ikke om politikk, ikke i Haag-forstand. Van de Kamp viser at det finnes et klassesamfunn, et slags kastesystem faktisk fordi det bare er en begrenset vei ut av det. Jeg vokste opp i en forsørget familie, og å lese historien hennes fikk meg for første gang til å innse at jeg også fortsatt er berørt av den. For eksempel ideen om å faktisk ikke ha rett til noe, den latente frykten for at alt kan bli tatt fra deg når som helst og den gnagende følelsen av å faktisk ikke fortjene det du har. For eksempel, den dag i dag er jeg fortsatt ikke vant til tanken om at du har rett til ferie. Det kan være, innså jeg bare ved å lese, en uventet forklaring på at jeg til min overraskelse ikke liker det. Van de Kamp fikk meg til å forstå hvordan, når jeg vokser opp i en fattig familie, den følelsen – du fortjener ikke dette – er innpodet i deg fra barndommen, og du kan ikke bli kvitt den.

Vi tuller vanligvis med folk som «tar på seg offerrollen», men vi legger lite merke til merkelappen «egen skyld» som settes på alt. Van de Kamp bemerker dette på engelsk gjeld OG skyldfølelse de er to forskjellige ord og begreper, men ikke på nederlandsk. Den som har gjeld her er skyldig.

Familien som Van de Kamp vokste opp i var svært fattig. Strømmen i det lille huset er av. Det er ikke alltid mat. Faren hans er fraværende, om ikke fysisk i det minste mentalt. Den unge Milio savner faktisk alt, men han skjønner det knapt. Han vet ikke bedre. I offentlig debatt snakker vi ofte om mennesker i… boble bo. Dette er elitært snakk for de som har råd til bobler. Milio lever ikke i en boble, han er i et sosialt fengsel. Å rømme derfra er praktisk talt umulig. Det er hjerteskjærende å lese hvordan han søker etter trygghet og verdsettelse, men nesten ikke finner det noe sted, og når han finner det vet han ikke hvordan han skal takle det.

Kanskje du bør sikte litt lavere Det er ikke morsom lesning. Det handler om å være fattig og ikke noe mer. Fortsett å komme tilbake, på alle nivåer. Som leser tenkte jeg noen ganger at vi ikke bare kunne snakke om noe annet, men det er akkurat poenget. Dette er ikke mulig hvis du er fattig. Fattigdom tvinger seg på deg 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Det er ikke bare et økonomisk spørsmål, men også et kulturelt spørsmål. For eksempel, som en fattig person er du ukjent med mange skikker og forutsetninger i overklassen, noe som betyr at du alltid forblir en outsider.

Selvfølgelig er det også folk fra middel- og overklassen som havner i problemer og faller i ruiner. Dette er unntakene. I de lavere lag av samfunnet skjer det motsatte. Bare noen få klarer å komme seg ut av den posisjonen. Og dette, denne forskjellen, er nettopp strukturell ulikhet. Det er ikke en naturlov, det er et grusomt system som opprettholdes og dekkes for eksempel med meritokratiets kappe. Alle som tror de skylder seg selv alt, ser ikke problemet. Boken viser tydelig hvordan det fungerer.

Milio van de Kamp (1991) er en tusenåring og skriver som en. Det handler mye om ham, det er hans historie, hans liv, hans opplevelsesverden, selv om det setter hans eventyr som vitenskapsmann inn i en bredere sammenheng. Boken er imidlertid ikke et dokument om egoet, men er til tjeneste for alle andre som befinner seg i fattigdom. En million mennesker og antallet øker. Kanskje du bør sikte litt lavere klargjør hva det betyr. En skjebne som ingen fortjener.