I vår tiårlange serie «Hvor var du?» vi ser tilbake på de største nyhetshendelsene på 1910-tallet Jaap van Deurzen ser tilbake på Anders Behring Breiviks angrep på Oslo og på Utøya.

Naturkatastrofer er uunngåelige, men de to angrepene i Norge trosser troen. I Oslo detonerer Anders Behring Breivik en hjemmelaget gjødselbombe. Åtte mennesker dør. Nordmannen drepte da 69 mennesker på Utøya.

Alle ofrene på øya tilhører ungdomsfløyen i Arbeiderpartiet. Breivik holder sosialdemokratene ansvarlige for tilstrømningen av muslimer til Europa.

Nattskift

Fredag ​​22. juli 2011 har jeg senvakt. Vi drar så til redaksjonen klokken halv tre. De ukentlige kjøttbollene serveres på fredager rundt klokken fire. Men jeg vil ikke spise den dagen. For fra ingensteds kommer en rundt halv fem «hastende nyhetsvarsel» innsiden.

I Oslo var det en gigantisk bombeeksplosjon i sentrum av byen. Dette må være et terrorangrep! Hjertet mitt hopper over et slag. Norge og Danmark er praktisk talt mitt andre hjemland. Jeg har bodd der i årevis og snakker språket utmerket.

Hjertet mitt blør. Å nei. Dette kunne ikke ha skjedd i vakre, uskyldige Norge. De første bildene som kommer til redaksjonen viser noe annerledes. Skadene er enorme. Fullstendig kaos. Fly til Oslo er bestilt for meg, dessverre er det kun ett sete igjen. Kameramann Han Pannevis flyr til den norske hovedstaden senere i kveld.

Oslo

I det øyeblikket jeg forlater Schiphol, vet jeg ikke hva annet Breivik har i tankene. Jeg hørte detaljene om Utøya-massakren først da jeg ankom Oslo. Jeg er lamslått og trist. Dette handler om barn. 56 av hans ofre er under 20 år, det yngste offeret var bare fjorten.

Jeg finner ingenting vanskeligere enn å rapportere barneofre for terrorisme. Det skjærer dypt inn i sjelen min. Dette kunne ha skjedd med mine to barn!

Gjerningsmannen, Anders Behring Breivik, som antas å være ansvarlig for dødsfallet til 77 personer, er pågrepet. Han tilstår, men anser seg selv som uskyldig. Faktisk mener han å ha gjort nordmennene en tjeneste ved å eliminere en gruppe fremtidige sosialdemokratiske politikere.

Hvor var du?

Slutten av 1910-tallet, slutten av tiåret. Hos RTL Nyheter ser vi tilbake på de siste ti årene i en serie på ti historier. Våre journalister og korrespondenter beskriver dagen deres, forteller deg historiene om den bisarre dagen i livet deres. De var der, husker du hvor du var?

Blomsterjenta

Når jeg kommer inn på Stortorvet etter å ha kommet til Oslo, vet jeg ikke hva jeg ser. Et gigantisk hav av blomster vokser foran døren til katedralen fra det syttende århundre. Jeg ser «blomsterjenta», en tenåring på rundt sytten år. Det lange blonde håret hennes er bundet i en myk krans vevd rundt hodet hennes. Hun er bøyd på knærne blant blomstene.

Munnen hans er vidåpen, men han lager ingen lyd. Det ser ut til å være legemliggjørelsen av det berømte maleriet: Skriget, (Skriket) av den norske maleren Edvard Munch. Så hører jeg hans høye rop av desperasjon, det stikker gjennom marg og bein. Tårene triller nedover kinnene mine. Blomsterjenta vil alltid være et ikon for meg i dette vanvittige dramaet.

Kameramann Han Pannevis og jeg produserer den ene hjerteskjærende rapporten etter den andre. Vi snakker med ofre, foreldre, redningsmenn og øyenvitner, og til tider føler vi oss som voyører, parasitter på andres ulykke. Men dette er også nyheter.

Årsaken

Breiviks rettssak starter i Oslo mandag morgen 16. april 2012. Han og jeg skal tilbake til Norge. Ifølge eksperter lider Breivik av en narsissistisk lidelse, men han er ansvarlig for den.

Nordmenn har lært av terrorangrepene i London og Madrid. Der forble ofrene anonyme. Skandinavene bestemmer seg for å behandle hvert drap individuelt, inkludert de grusomme detaljene:

«Kula kom inn i hodet hans gjennom det venstre øret og gikk ut av skallen hans på høyre bakside.» Og dette i syttisju versjoner. Frysninger renner nedover ryggraden min.

Nødanrop siden 2011

Det mest smertefulle øyeblikket er når påtalemyndigheten foretar en nødanrop registrert av politiet 22. juli 2011:

«Politiets nødsentral». «God morgen, de skyter på Utøya», sier en jente med skjelvende stemme. Den lille jenta heter Renate, hun er gjemt på badet i en bygning på øya. «Det skytes hele tiden. Alle har panikk. Han er her.»

Jeg kjenner frykten hans. Før jeg vet ordet av det, triller det en tåre nedover kinnet mitt. Han ser overrasket på meg, han snakker ikke norsk. Plutselig høres et skrik. Vi hører skudd. Vi lever i blodbadet som Breivik forårsaker. Tretten mennesker dør på den tiden. Breivik ser på hendene under lydklippet og forblir passiv.

Mareritt

Relasjonene vi knytter i Norge er dype. Når jeg kommer hjem har jeg forferdelige mareritt. Det er første gang i min lange karriere at jeg har opplevd noe slikt. I drømmen er jeg innelåst på en celle med Breivik. Han fortalte meg at han vil halshugge meg hvis jeg sovner.

Jeg våkner hver natt og skriker og er gjennomvåt av svette. Marerittene varer mer enn en uke. Litt etter litt forsvinner de vonde drømmene. Virker. Jeg satte Breivik ut av hodet.

Dommen

24. august 2012 ble Anders Behring Breivik dømt til 21 års fengsel. Det er den høyeste straffen du kan få i Norge. Når han hører dommen dukker det opp et bredt smil i ansiktet hans. Han ble en martyr for «den gode sak».

Så lenge han er en fare for samfunnet, kan varetektsfengslingen forlenges med fem år. I prinsippet kunne han tilbringe livstid i fengsel. «Bra!», mumler jeg mens jeg skriver dette stykket, og svelger en munnfull.