Som europeere ønsker vi Erdoğan velkommen som Rutte gjorde sine koalisjonspartnere.

Det ser ut til at Recep Erdoğan vil la Sverige bli med i NATO dersom EU for alvor gjenopptar forhandlingene om Tyrkias medlemskap.

I 1987 registrerte regjeringen i Ankara seg for første gang i Brussel. Det var først i 1999 at ministrene i medlemslandene godtok kandidatenes tiltredelse. I 2004 kom de til at Tyrkia var klar for seriøse forhandlinger. De startet et år senere og fortsatte til 2018. Da ble de frosset av EU: innenrikspolitikken var for inkonsistent med medlemslandenes administrative og filosofiske prinsipper. Med andre ord: det var rom for et diktatur i skapning som Tyrkia i en militær allianse som NATO, men absolutt ikke i en politisk og ideologisk konføderasjon som EU. Land som kontrollerer media og fengsler journalister og politiske motstandere i stor skala har ingen forretning der.

Og nå har Erdoğan tvunget frem gjenåpning av forhandlingene.

Dette er gode nyheter. EU har en sjanse her. Tyrkias tiltredelse er ingen trussel.

Den politiske høyresiden tenker annerledes. Slik har det vært i flere tiår. Opportunister som CDA-medlem Camiel Eurlings, som i mellomtiden har blitt deportert, har brukt kampen mot Tyrkias tiltredelse som et middel til å få publisitet. Radio Paranoia-lyttere så med stor ærefrykt på da den islamske trojanske hesten ble introdusert. Beleiringen av Wien av osmanske krigere ble husket. De skalv forbi donerhusene: den femte kolonnen var allerede kommet inn.

Og derfor gikk ingen av disse forhandlingene gjennom.

Det angrepet på Türkiye var bra for islamistene. «Du skjønner,» sier de kanskje, «de hater oss. De vil holde oss små. Store Tyrkia må gå sine egne veier. Fremtiden til landet vårt er i Midtøsten og videre i Asia med islam og ofte i språk og kultur nært beslektet med oss ​​tidligere deler av Sovjetunionen La oss ta et eksempel på det store osmanske riket som ble ødelagt av kristnes innspill. La oss ta et eksempel på Sultan Sulayman et halvt århundre i salen.»

Hvis Erdoğan vil gjenåpne EU-tiltredelsesforhandlinger, må landet hans sette seg ved forhandlingsbordene der det vil med en gang om den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Politisk sett er ikke Recep Erdoğans posisjon sammenlignbar med den til en statsminister eller president i EU, men med den til Vladimir Putin. Sjekk media. Det gir opposisjonen kun begrenset handlingsrom. Han har kontroll over domstolene. Før du vet ordet av det, er du en politisk fange. Hvis Tyrkia skal ha en sjanse til å bli medlem av EU, må dette endres drastisk. Ellers er det nei. Det må også ende med å favorisere familie og venner i arbeidslivet. Styresett og deler av bedriftslivet i Tyrkia er så sammenvevd at fri virksomhet er underlagt alle slags restriksjoner. Staten vil også måtte gi etniske og språklige minoriteter i landet de samme rettighetene som allerede gjelder innenfor EU. Tenk på posisjonen til frisisk eller Catalonias autonomi: det er ikke plass for undertrykkelse av minoritetsspråk og kulturer i et EU-medlemsland.

Man kan nesten si: Tyrkias tiltredelse krever en revolusjon.

Erdoğan og hans fromme flokk klarer alltid å vinne meningsmålingene, men et stort mindretall av befolkningen vil gjerne ha en stat som oppfyller de europeiske kriteriene om demokrati, menneskerettigheter og rettferdighet. Dette er så å si innenlandske allierte som fortjener støtte og som ikke bør behandles fra europeiske hovedsteder til semi-rasistiske historier som, i motsetning til Ukraina, ikke tilhører vår sort.

EUs medlemsland hilser Tyrkias ønske om å forhandle velkommen, og støtter demokratisering mens de fortsetter å granske elementer av Erdoğans autoritære styre. Og ikke glem: Slike forhandlinger tar flere tiår. Vi har tid.

Så vi europeere ønsker Erdoğan velkommen slik Rutte gjorde med koalisjonspartnerne sine.

Les her Offisiell EU-informasjon om Tyrkias tiltredelsesprosess.

Ellers er jeg av den oppfatning at tilleggsskandalen ikke bør forsvinne fra offentligheten, og heller ikke Groningen naturgass-saken.

Lytte minnepalasset, Han van der Horst og John Knieriems ukentlige podcast om politikk og historie. Nå: Rutte og hans etterfølgere og: hvordan politiske ledere serveres i VVD.