Med åttien år gammel er Frans Bongers en av Julianatorens eldste ansatte, forteller han til RTL Z. Han er her hver helg og jobber i dag som portør. «Jeg hilser på besøkende og sjekker billetter. Dette er min 23. sesong,» sier han.
Etter pensjonisttilværelsen bestemte Bongers seg for å begynne i parken. «Jeg pleide å komme hit med nevøen min.» Han var da rundt fire år gammel, men har nå passert tjueårene. Omgås mennesker, slå av en prat, hyggelige kollegaer. Det er det som gjør det morsomt. «Forbli ung,» sier Bongers.
Litt stiv
Han har slitasjegikt, han er litt stiv, men ellers er han sprek som en fiolin. Bongers har vært på nesten alle attraksjonene i parken. Men Dinosaur turer er foretrukket. «Du kan sitte godt der,» sier hun. Og med lønnen kan han gjøre fine ting.
Det vil si en brutto timelønn på 13,27 euro, rett over minstelønn, sier Ronald Noorlander, styremedlem i Julianatoren. Rundt fire hundre personer mellom 13 og 83 år jobber i parken. I helgene er mange av dem unge, mens de eldre fyller ut hullene i ukedagsplanen.
Ingen mangel på ansatte
– Jeg vet ennå ikke hvordan det går i sommer, men jeg lider stort sett ikke av personalmangel, sier Noorlander.
Selskapet hans rekrutterer spesielt for seniorer og gjør det internt. Annonser i den lokale gratisavisen bringer inn mye. Akkurat som jungeltelegrafen fra seniorer som allerede jobber i parken. – De eldre bruker mindre tid på iPad, men de leser avisen, sa direktøren.
Gamle mennesker gir selvtillit
Noorlander setter «gamlingene» sine hovedsakelig på parkattraksjoner, eller som portør, for eksempel. Erfaring på disse stedene er et pluss, fordi parken er rettet mot små barn og deres foreldre. Eldste er også foreldre, besteforeldre og bestemødre. — Foreldrene i parken liker det sånn, sier Bongers.
Yngre ansatte er mer sannsynlig å være i serveringsbransjen: «Jeg skal ikke la noen som er i syttiårene få is hele dagen», sier Noorlander.
Komfortable jobber
Seniorer får de mest komfortable jobbene i parken, sier lederen. De jobber på vakt og fra halv elleve til fem. «De vil også ha det», sier hun. Mange kommer imidlertid for moro skyld.
Å jobbe etter pensjonisttilværelsen er fremfor alt en sosial ting: «Her kan de ansatte nyte et varmt måltid mot en liten avgift».
Alle gjøremål allerede gjort
André Lis, «bare 75», har jobbet på Julianatoren siden i fjor, fordi han hadde gjort alle de gjøremålene hjemme, sier han. «Jeg er ikke en som sitter foran datamaskinen.» Han jobbet først som sensor etter pensjonisttilværelsen, inntil en kollega påpekte det for ham.
Til tjeneste for en concierge eller attraksjoner: fra det hjemsøkte slottet til pariserhjulet. «Jeg gjør alt og jeg liker alt». Men de medarbeiderne gjør jobben morsomst, sier hun i telefonen mens applausen høres i bakgrunnen. Lis jobber to dager i uken.
Ikke millionær
— Jeg tar folkepensjonen og er ikke millionær, med den lønnen kan vi reise på ferie, sier Lis. Neste måned reiser han til Øst-Europa sammen med nevøen. Inntektsskatt betales også riktig, sier Lis. Fordi han er pensjonist, er skatten litt lavere enn den var før han ble pensjonist.
For arbeidsgiveren er det enda litt mer fordelaktig å jobbe med seniorer, fordi de er der mindre premier de er betalt. Ifølge Noorlander gir dette imidlertid ikke selskapet noen økonomisk gevinst.
Skiver
Noen pensjonister – ved god helse – blir hos Julianatoren i opptil tjue år, sier direktøren. Og hvis de ønsker å fortsette til tross for den nye hoften, vil de lete etter en passende stilling.
Når skal man stoppe? «Jeg vil gjerne feire mitt 25-årsjubileum her,» sier Bongers. Det vurderes foreløpig ikke. «Hvis det ikke fungerer lenger», sier Lis. Det er ikke tilfelle ennå: «Jeg er en ivrig turgåer, i sommer vil jeg bestige Preikestolen i Norge».
«Internettfanatiker. Sertifisert popkulturfan. Livslang matekspert. Baconutøver.»