En dag i oktober 2019 gikk Wil Hanswijk, da 67 år gammel, på tur med hunden som han gjør hver dag. Siden hun ikke kunne komme tilbake, gikk mannen Hans på jakt etter henne. Underveis henvendte han seg til alle mulige forbipasserende, bekjente og fremmede. Senere samme dag kom en av de fremmede. Will og hunden satt i baksetet.

— Han sa at han var på vei hjem, sier Hans (68), på telefon fra Norge. «Hun mente barndomshjemmet sitt, hvor hun hadde bodd som ung jente.»

Gråtende potte

Hans visste med en gang: noe var galt, kona led av demens. Og sykdommen slo raskt til. «Vi hadde en fastlegeprøve, som gikk galt. Han kunne ikke si klokkeslettet og kunne ikke huske tre ord. To måneder senere husket han ikke navnet mitt. Da en nevrolog offisielt diagnostiserte Alzheimers kort tid etterpå, visste hun ikke lenger hva det betydde.»

Hans visste hva det betydde: «Jeg gråt mye, det burde du vite». Han kjøpte en GPS-tracker og hengte den rundt halsen hennes som et halskjede. Siden den gang har han aldri forlatt henne alene.

I månedene som fulgte prøvde de å fortsette sitt vanlige liv. På dagtid skulle de gå sammen til gavebutikken i Hazerswoude Dorp, som de hadde drevet profesjonelt siden Hans gikk av med pensjon i 2006 som funksjonelt pensjonert Naval Aviation Service-løytnant. Det gikk ganske bra, men ikke optimalt. — Han gikk stadig vekk da kundene kom.

Om kvelden tok de hunden en tur, slik de hadde gjort hele livet. «Når det bare var oss to, var Wil alltid rolig og munter.»

Bobil

Koronakrisen og de påfølgende nedstengningene har ikke gjort noe godt for Wil, mente Hans. «Vi var hjemme. Jeg trodde det var et dårlig liv for henne. Jeg også, forresten. Og jeg merket at rutinen gjorde Wil urolig.»

Hvorfor, tenkte Hans da, går vi ikke ut med bobilen som før? «Vi gjorde det alltid med familien i ferien. Da leide vi bobil og hadde en fin tur.»

Det var motstand mot planen hans. Gi dem tre barn, for eksempel. Til og med fra leger og en sosialarbeider. Måtte du, være borte fra hjemmet så lenge med en kvinne med demens? Trengte han ikke bare et kjent miljø? Hva om noe skjedde med henne? Hva om noe skjedde med ham?

«Alle har sett bjørnene på veien,» sier Hans, «men jeg så fordelene. Sammen i en boble. Ikke noe med noen å gjøre, gå dit vi vil. Akkurat situasjonen der Wil alltid er rolig og fornøyd. Det blir unik rastløs når han ikke ser meg, eller når andre er rundt.»

Alle historier

Så Hans holdt ut, «sta selvfølgelig». Han solgte gavebutikken i oktober i fjor og kjøpte en bobil som han døpte «Ons Campertje». Under den tittelen gjorde han det også en Facebook-side som han daglig dokumenterer reisene deres på.

Etter en ukes rettssak i Veluwe gikk den første seilasen til Frankrike, Spania og Portugal. Han hadde rett: Wil pigget opp. «Når vi går sammen – igjen, og alltid, hånd i hånd – føler jeg at han koser seg. Han peker på alle slags ting og har historier til det.»

Det er slik de lever nå, alltid på farten. Siden den gang kommer de sjelden til Alphen aan den Rijn. Bare hvis det er nødvendig, sier Hans, som i deres tilfelle betyr: en gang hver tredje måned i noen dager. «Noen ganger må vi tilbake for å få nye medisiner til Wil, og jeg må gå til sjekk fordi jeg har hatt hudkreft. Men da ønsker vi å komme tilbake på veien så fort som mulig. En dag hjemme koster like mye energi som en uke i en bobil.»

Kaffe, medisiner, gåturer

Den daglige rutinen går omtrent slik: står opp rundt 7 om morgenen, drikker kaffe, spiser frokost, leser litt, skriver litt for Facebook-følgere. Rundt 10 vekker han kona. Han bader henne, kler henne, lager frokost til henne, sørger for at hun tar medisinene sine. Så: gå. Alltid til fots. «Han synes det er flott. Så tar vi en kopp kaffe og drar et nytt sted for å se noe eller overnatte. Wil elsker dyreparker og akvarier, så vi besøker dem når vi kan.»

Hun påpeker alt underveis. Hans filmer ruten med et dashbordkamera, og ser seg så tilbake om natten for å se hva han påpekte. Han har også animerte samtaler med sine to gode venner – han har en i begge speilene. — De samtalene er fine og lange, sier Hans. «Selv nå, mens vi er på telefonen, har Wil en lang samtale med en venn i speilet.»

Noen ganger nevner han tøflene til Hans. Så får de et kyss på nesen før de legger seg.

Og hun aksepterer hans veiledning uten motstand. Han vet ikke nøyaktig hvordan det er mulig. Noen ganger kaller hun ham «kjære». Når kvelden faller på, sier hun noen ganger «pappa» til ham. Kanskje føler han instinktivt at de hører sammen. Uansett er det en velsignelse.

I Wills verden

Det er ikke alene. I hvert fall ikke lenger. «Først gikk jeg glipp av en hyggelig samtale med kona mi. Men nå er hun borte. Jeg lar meg rive med inn i hennes verden, og det er et eventyr i seg selv. Som et resultat forsvinner ensomheten. Vi nyter hverandre I tillegg har jeg har mye kontakt med familien gjennom sosiale medier. Og jeg skriver om turen. Så jeg kjeder meg ikke.»

Det er ikke et offer for ham, fortsetter han. «Hun har alltid tatt vare på meg og de tre guttene våre. Nå er det min plikt å ta vare på henne. Å sørge for at hun har et godt liv. Vi har kjent hverandre i 50 år. Vi har vært gift i 46 år. Og ikke glem: jeg også kan nyte livet vårt og reisene våre utrolig mye.»

Jeg er for tiden på turné i Norge. De dro til Nordkapp. De går, hånd i hånd, 10 til 15 kilometer om dagen. Denne uken slo de leir på Fauske og på Ørnes i øvre nord. «Det var en stor storm denne uken. Vi klarte oss godt.» Via vestkysten, og senere sørkysten, returnerer de via Oslo og Sverige.

I utmerket stand

På deres siste besøk i Nederland, i juli, slo fastlegen fast at Wil var på samme nivå som han var et år tidligere. – Det beroliger meg, sier Hans. «Det forteller meg at vi har det bra med å være på veien. Wil stabiliserer seg. Fysisk er han i god form.»

Og så? «Fort gjennom den medisinske kretsen. Du ser guttene. Og så raskt tilbake på veien. Neste gang drar vi til Italia. Jo kortere vi blir hjemme, jo bedre liker vi det. Slik har jeg et flott liv, og Wil liker det også.» han nyter – synlig – hver dag. Vi har det gøy sammen.»

«Bli i et familiemiljø»

Philip Scheltens, professor i nevrologi og grunnlegger av Alzheimersenteret: «I prinsippet råder vi personer med avansert demens til å ikke reise. Dette er fordi personer med Alzheimers blir urolige i et ukjent miljø. De unngår sosiale kontakter, de kan bli for forvirret. mye stimuli, derfor sier vi vanligvis: å være i et kjent miljø.

Så hvis disse menneskene hadde kommet til meg med denne planen, ville jeg også ha sagt, ikke sant? Men jeg skjønner at denne damen reagerer veldig bra. Dette vil ha å gjøre med mikromiljøet til bobilen deres. Det er familieankerpunkter: bobilen selv, mannen hennes. Jeg synes det gir en følelse av beskyttelse. Hvis denne damen er virkelig glad på denne måten, så kan du bare si til denne mannen: bra gjort.»