«Sjekk mot levering». Ambassadør Ischinger, generalsekretær, kjære Jens,

Damer og herrer,

Unionen vår ble opprettet nettopp for å få slutt på alle europeiske kriger. Det er derfor verden i vantro har vært vitne til den største ansamlingen av tropper på europeisk jord siden de mørkeste dagene av den kalde krigen. For hendelsene i disse dager kan det omforme hele det internasjonale systemet. Ukraina har nettopp feiret 30 år med uavhengighet. En hel generasjon ukrainere ble født og oppvokst i et fritt land. De er barn av demokratiet. Men nå blir de daglig konfrontert med aggresjon og innblanding utenfra. Noen av dem mistet slektninger eller klassekamerater i Donbas-krigen.

De står igjen overfor utsiktene til verneplikt, til å kjempe i en krig de ikke ønsker, men som Moskva kunne påtvinge dem. Dette er hva Kremls politikk betyr i praksis: å skape frykt og kalle det sikkerhet; Å nekte 44 millioner ukrainere retten til fritt å bestemme sin fremtid; nekte et fritt land retten til uavhengighet og selvbestemmelse. Og konsekvensene av denne tilnærmingen strekker seg langt utover Ukraina.

Kreml prøver ikke bare å undergrave hele den europeiske sikkerhetsarkitekturen, Helsingfors-prinsippene som har gjort alle europeiske land, inkludert Russland, tryggere. Det bryter også med FNs pakt, som sier at land «må avstå fra trussel eller bruk av makt mot enhver stats territorielle integritet eller politiske uavhengighet». Vi kan ikke la det være slik.

Vi står overfor et åpenbart forsøk på å omskrive reglene i vårt internasjonale system. Bare les den nylige uttalelsen fra de russiske og kinesiske lederne. De kjemper for en «ny æra», som de sier, for å erstatte den eksisterende internasjonale orden. De foretrekker regjeringen av de best egnede fremfor rettsstaten, trusler fremfor selvbestemmelse, tvang fremfor samarbeid. Vi håper fortsatt at freden vil råde og at diplomatiet tar oss dit.

La meg diskutere hvordan Europa kan støtte dette arbeidet. Først må vi være klare til å svare. Vi – EU og dets transatlantiske partnere – har utarbeidet en sterk pakke med finansielle og økonomiske sanksjoner, inkludert på områdene energi og avansert teknologi. Hvis Kreml slår til, kan vi påføre høye kostnader og alvorlige konsekvenser for Moskvas økonomiske interesser. Kremls farlige mentalitet, som dukker opp fra en mørk fortid, kan koste Russland en velstående fremtid.

For det andre, diversifisering. En sterk europeisk union kan ikke være så avhengig av en energileverandør som truer med å føre krig på vårt kontinent. Gazprom prøver bevisst å lagerføre og levere så lite som mulig ettersom priser og etterspørsel skyter i været. Merkelig oppførsel for et selskap. Vi må diversifisere både våre leverandører og våre energikilder. Dette arbeidet er allerede i gang. Vi har kontaktet våre partnere og venner over hele verden. Og i dag kan jeg si at selv med en fullstendig stans av gassforsyningen fra Russland, er vi trygge for denne vinteren. Og på mellomlang og lang sikt vil vi doble vår andel av fornybar energi. Dette vil styrke Europas strategiske energiuavhengighet.

For det tredje, støtte demokratiet i Ukraina. I syv år har den russiske ledelsen forsøkt å destabilisere Ukraina: hybrid krigføring, cyberangrep, desinformasjon og så videre. Likevel er landet sterkere nå enn det var for syv år siden. Fordi han har valgt veien til demokrati og vennskap med andre demokratier. Tenk igjen på de unge ukrainerne, den postsovjetiske generasjonen. De vet at demokratiet deres ikke er perfekt. Men den kan perfeksjoneres og forsterkes år etter år. Det er dette som skiller det fra autokrati. Velstående demokratier er den største frykten for autokrater. Fordi deres propaganda mislykkes når innbyggerne er autorisert av uavhengig mediedekning og fri utveksling av ideer. Fordi frie borgere snakker sannheten mot makt. Fordi tillit og sikkerhet er mer varig enn kontroll og tvang. Og det er nettopp derfor Europa støtter Ukraina på veien mot demokrati. Det gjør Ukraina til et bedre sted å bo for befolkningen og en bedre nabo for både EU og Russland.

Mitt fjerde og siste poeng handler om enhet. Siden starten av denne Kreml-induserte krisen har EU og det transatlantiske samfunnet vært fullstendig på linje og forent. Vi støtter Ukraina for å motstå det enorme presset fra Moskva. Da den russiske regjeringen igjen og igjen prøvde å splitte oss, svarte vi med en felles stemme og et budskap. Dette var mulig takket være deg, kjære Jens. Du har alltid oppfordret oss til å fokusere på det vi har til felles. Du har vist at EU og NATO står side om side. Ikke bare fordi vi deler medlemmer og allierte, men også fordi vi deler verdier: frihet, demokrati, uavhengighet. Det er nettopp disse verdiene som står på spill i denne krisen.

Og derfor er jeg veldig stolt og glad for å kunne meddele at du er vinneren av årets Kleistpris. Du har kommet langt for å nå dette høye kontoret. Da du var ung førte du de unge sosialistene til Norge, en organisasjon som – på den tiden – på ingen måte var kjent som tilhenger av NATO. Unge Jens brukte sin sjarm og lederskap til å forvandle norske ungdomssosialister. Som Norges statsminister har du, Jens, hatt hyppige forhold til Russland. Faktisk var Lavrov allerede Lavrov da. Likevel klarte du å løse en tiår lang territoriell strid i Barentshavet.

Kjære Jens, du har alltid vært en dialogens mann og en troende på den transatlantiske gjengen. I løpet av de nesten ti årene du har vært ved roret i NATO, har du alltid båret på flammen til denne unike alliansen. Ingen har jobbet hardere enn deg for den transatlantiske alliansen. Dere har jobbet utrettelig for å styrke vår enhet. Derfor er det ingen som fortjener årets Kleist-pris mer enn deg.

Gratulerer, kjære Jens.