I et forsøk på å distrahere meg selv overga jeg meg til den kommende Eurovision Song Contest denne helgen. Sammen med noen venner av Eurovision har jeg hørt på sangene som er presentert så langt, og vi har analysert mulighetene. atmosfæren Dybden av vår S10 ligger for øyeblikket på 18. plass blant bookmakere. Den nåværende nummer én er åpenbart Ukraina.

«Ikke akkurat bra,» sa en venn av folkeraplåten Stefania som Kiev presenterte i år. «Men han vil definitivt vinne.»

Ja, uansett hvor mye organisasjonen alltid sier nei, så handler sangkonkurransen om mer enn bare musikk. I 2016 sa en svensk ambassadør til BBC at diplomater tar musikkfestivalen på største alvor. Sangene, scenesettingen, partiturene er alle subtile meldinger til både fiender og allierte. Da Norge en gang ikke fikk poeng fra Stockholm, ble svenske diplomater i Oslo innkalt dagen etter for en tekst og forklaring. I yngre land er denne politiske dimensjonen enda sterkere. Der er deltakelse av republikker som Montenegro eller Albania også en søknad om EU-medlemskap.

I Russland har festivalen de siste tjue årene blitt sett på som en mulighet til å overgå Europa på sin egen fest. Det ble ikke spart på noe. De ble kalt verdenskjente låtskrivere, olympisk kunstløpsmester Evgeni Plushenko ble brukt som personlig ballett, og de fløy hele backingkor fra Eurovision paradis, Sverige. Som et resultat, selv etter annekteringen av Krim, endte Russland alltid blant de ti beste. Til tross for publikums fløyter, har Mosca oppnådd utmerkede poengsummer med både profesjonelle juryer og publikum, og tatt bronse to ganger og sølv én gang siden 2014.

Og nå kan de ikke lenger delta på grunn av krigen.

«Jeg tror,» sa en av mine Eurovision-venner, «at utestenging plager dem. Ikke bare politikerne, men også hele befolkningen, for antallet tilskuere der har alltid skutt i været.»

Vel, selv om Russland skulle få delta (noe jeg applauderer, fordi artistene ikke er regimet, hvis de er i tvil inviterer de ganske enkelt Pussy Riot), nå er det en beleiringstilstand. Det gjenstår å se om noe av europeisk opprinnelse blir sendt.

Akkurat som det blir stadig mer tvilsomt om Eurovision Song Contest finner sted i år. Når man tenker på hvor mye Europa har endret seg på halvannen uke, er det umulig å forutsi hvor vi er om to måneder. Med hver utvikling blir stemmene stumme. Hver dag virker mai lenger unna enn noen gang.

Ellen Deckwitz her skriver han en utvekslingsspalte med Marcel van Roosmalen.