Promotor-lesere vil ikke ha gått glipp av det: redaktørene er fans av Skandinavia. Og spesielt Norge. Vi får jevnlig spørsmål om hva vi liker best. Langs fjordkysten eller opp til Nordkapp? Du tenker kanskje, men du trenger ikke gå langt for redaktørens valg: på sørvestlandet finner du faktisk alt som gjør Norge så spesielt.

Jan Dirk Onrust

Bli med Promotor Reizen!

I august 1981 ankom vi som interrail (én måned gratis togreise over hele Europa) for første gang i Norge. Etter ca tre timer passerte vi en innsjø med melkeblått vann som lå mellom bratte fjellvegger. Det var snø på toppen av de svarte fjellene. Store lilla og rosa blomster vokste på bredden. Vi visste ikke hvor raskt vi skulle ta kameraet. Et minutt senere dukket den neste fotoverdige utsikten opp på den andre siden av togvognen. Og så rundt tjue andre. På omtrent en halvtime tok vi like mange bilder som vi hadde tatt de to foregående ukene på kryss og tvers av Europa. Hva var det egentlig på de andre bildene? Oss ved Eiffeltårnet, oss ved siden av Manneken Pis, oss i sameiene i München, oss på en terrasse med noen tysker, vi drikker øl, vi kaster opp på stranden, oss ved siden av noen Ducati i en travel allé. Emneskiftet var overraskende. Bare i Norge har vi oppdaget naturen.

Følelser som kommer ut

I min forrige ungdomstid var naturen stort sett noe kjedelig og fjellene var lite mer enn hindringer. Det var først under reisen gjennom Norge at følelsene ble forløst. Vi kjente den kjølende kraften i fjellene og den skremmende kulden fra det kalde grå lyset. Å se de utilnærmelige toppene og uutgrunnelige fjordene sendte frysninger nedover ryggen min. På platåene, strødd med steinblokker, noen ganger så store som et hus, innså de deres ubetydelighet. Her virket alt mer intenst. Det var et magisk klikk. Fjelllandet i nord var på vei mot oss. Da vi kom hjem hadde vi ikke én, men to drømmer. Et førerkort og en motorsykkeltur til det fjerne nord.

Smittet av kjærlighet

Kjærligheten til nord har alltid holdt seg. Nå er vi smittet av det. Og hvis du virkelig liker noe, vil du vise det til andre. Det er derfor vi har laget en rekke rapporter om Norge de siste ti årene. Vi krysset Lofoten under midnattssolen, besteg Hardangervidda på trehjulede scootere om vinteren, kjørte fra fyr til fyr i subtropiske temperaturer og kjørte slalom på grusveier mellom saueflokker.

Inspektøren for fine veier

Vi har nå oppdaget mange spesielle veier og all denne kunnskapen danner grunnlaget for Sørvestlandetsturen, som vi reiser fra 14. til 22. juni. Det blir en art beste av av de vakreste og mest spennende veiene vi har reist, sett og hørt i Norge i alle år. Selvfølgelig er det noen kjente gater, men nesten ingen reiser de fleste av dem, fordi de passerer én snarvei har blitt overflødige eller fordi de rett og slett kommer til en blindvei. Men dette er ofte de mest eventyrlige rutene, de mest intense, som er i stand til å utløse alle slags følelser. Og det er det vi handler om.

Begynnelsen: Wicked Club Sweden

Vi starter turen med båtturen fra Kiel til Gøteborg. Så la oss starte Norge i Sverige. Etter vår mening er det det vakreste Sverige, fordi det ligner mye på Norge i grenseområdet. Vi avslutter turens andre dag i Charlottenberg.

Høydramatisk

Den tredje dagen kommer vi inn i Norge. På svingete landeveier setter vi kursen mot de høye Jotunheimen, hvor Valdresflya ligger på østsiden. Det er en vei over platået som tilhører elitekategorien Nasjonale turistveger. Her finner vi vårt andre hotell. Og middagen vår. Den fjerde dagen lover underholdning. Om morgenen forlater vi frokosten på en blindvei (gjennomførbar) til den høyeste toppen i Trollheimfjellene, Blåhø (1671 moh). Det er en steinblokk i stedet for et fjell og gir derfor utseendet til et månelandskap. Uvirkelig vakker. For norske offroadere har Blåhø nærmest status som et pilegrimsfjell. Men turmotorsykler hører ikke hjemme her, spesielt i siste del. En trøst er at de andre grusveiene, som det ikke er mange av, er mye bedre.

La oss ta Dalsnibba, neste hit, for eksempel. Den er også høy (1500 m), blindvei og skitt, men bred og flat og nesten like hard som asfalt. Og for en fantastisk vakker utsikt du har her over fjordfjellene.

Samme ettermiddag kommer neste overraskelse: Gamle Strynefjellweg, en av de mest kvalifiserte nasjonale turistveiene og den eneste (delvis) uasfalterte veien i denne eliteklassen. Den tar deg gjennom et høydramatisk landskap til et sommerskisted. Veien er kantet med en støyende elv og fjellvann med isflak. Vi ser så etter hotellet på rv 55, som vi fortsetter å følge neste dag.

Dekket med diamanter

55, også kalt Sognefjellweg, regnes av mange som den vakreste veien i Norge. I store høyder (opp til over 1400 m) passerer veien Jotumheimens topper (opp til 2500 m). Mens du kjører i sollyset, skinner innsjøene og isbreene mot deg fra alle kanter som om fjellene var dekket av diamanter. Det er mange veier i verden som kan skryte av de vakreste i verden, men 55 overgår dem alle.

Neste morgen forlater vi 55 inn på Tindeweg via en privat bomvei. Dette kan være grunnen til at denne veien noen ganger ikke engang vises på kart eller GPS-kart. Men det er en fin vei med utmerket asfalt og utsikt over Jotunheimen. Det går veien med spaghetti. Deretter går du inn i den lengste veitunnelen i Europa, den 24,5 km lange Laerdalstunnelen. Men selvfølgelig hopper vi over det: vi går gjennom taket til Laerdalen og tar den overflødige snøveien! Veien anbefales på det sterkeste ikke for bobiler og anbefales derfor sterkt for motorsyklister.

Vi avslutter dagen med en kuriositet: Stalheimsweg. Den er kort, veldig bratt og har et latterlig antall svinger. På toppen har du utsikt til et hotell som ligger på et utilgjengelig sted. Og vi skal overnatte der. Etter middagen kan du takle de vanvittige vendingene på Stalheimweg utallige ganger, fordi de er like i nærheten.

Helt forvirret

Den sjette dagen blir lang, spesielt fordi det er to ganske lange blindveier som fører til reservoarene. Hvis den første av de to – Osaweg – var menneskelig, ville han blitt innlagt på psykiatrisk klinikk. Men for en kjeks. I en hule på Hardangervidda kryper veien så uforlignelig at den forvirrer deg fullstendig.

Den andre, Stora Blasjö, er også ganske merkelig. Hva med en beksvart tunnel med kurver? Kanskje har fjordveienes gift forsvunnet her, men en dypt melankolsk fjellby tar plass.

Kom deg opp! Å rase!

Våkn opp! Den syvende dagen blir et kappløp med tiden. Vi må ta to ferger. Sistnevnte har spesialbestillinger. Det tar oss fra ingenmannsland til Nowhere Homes på bare noen få timer. Der venter den største asfaltslangen i nord: Lysebotnweg, 27 hårnålssvinger på åtte kilometer. På toppen kan du ta en (lang) tur til Preikestolen, men dessverre ikke med motorsykkel. Hotellet er ikke veldig langt lenger, så du kan gjøre det enkelt. Du kan også gjøre Lysbotn-floken opp og ned.

Den åttende dagen går vi mot kysten via vakre veier. Til og med skitt, hvis du føler for det. Med en hyggelig overraskelse i midten: Tronasen med et fall på 33 prosent! Vi tar også en avstikker underveis til Sørkapp Norge: Kapp Lindesnes. Har du allerede vært på Nordkapp (2.518 km med bil), kan du nå trygt konkludere med at Norge ikke har noen like fra topp til bunn. Det er ikke en dårlig mil i mellom.

Ahh, Norge

Søndag 28. august i Kristiansand tar vi første båt til Danmark og reisen starter den lange veien hjem. Hvis du føler deg tom og uvel på sjøen, ikke bekymre deg. Dette er helt normalt. Vi kaller det Noorwee og du blir aldri kvitt det. Og det vil du ikke i det hele tatt.