Det er en sjeldenhet: bror og søster i profesjonell fotball. Boy Kemper, som trente i RKAV og FC Volendam og deretter Ajax, er for tiden en (skadet) spiller i ADO Den Haag. Søster Stephanie, som også startet i lokale RKAV, debuterte nylig i Premier League for kvinner på Telstar. Og hvordan kan det være annerledes, begge spiller på venstreback. De deler også det faktum at de bryter smerteterskelen på karakter hvis laget trenger det. Stephanie snakker denne gangen.

Av: Eddy Veerman

Toppen av sport går gjennom venene til «Kempertjes». Bestefar Bob var en keeper, far Gerard en utmerket (amatør) syklist. «Moren min spilte håndball. Hjemme var og er det ofte fotball. Til og med min mor følger med på alt”. Stephanie fulgte Brother Boys opptreden fra en tidlig alder. ,,Jeg så han spille fotball og tenkte: Jeg vil også ha det. Jeg begynte med minis, jeg var syv år gammel. Det var da Klaas Leeflang organiserte det. Damefotballen kom virkelig hit da. Så du har ikke bare lekt med alderen din, men også med eldre jenter. Før i fjor sommer ble jeg spurt – av Klaas – om jeg ville trene et lag i RKAV og var interessert. Jeg hørte at det var 10-3 av jentene. Jeg beundret det virkelig. Det betyr at det er tre damelag i den aldersgruppen. Så har det vokst enormt siden jeg dro».

På den tiden var hun den eneste i klassen som spilte fotball. «De andre jentene spilte håndball. Selv etter skolen gikk jentene på «veileder» sammen, jeg gikk og spilte ball med guttene i skolegården. Jeg likte spillet og da jeg kom til RKAV var det flere jenter fra området. Og vi var også ganske gode, for eksempel skjøt vi ikke alltid med skotuppen. Vi vant alle kampene stort. I mellomtiden så jeg ofte på Boy. Han ønsket å bli profesjonell. Og hvorfor kunne jeg ikke gjøre det til mitt yrke? Fotball for kvinner dukket opp, det var en Premier League og spillere dro til utlandet.»

Hode og skuldre

«Jeg var den eneste i laget mitt som hadde drømmen. Men det var flere jenter som virkelig visste hvordan de skulle spille fotball bra, og de kom seg til Ladies 1. Nå spiller jenter fortsatt i første. For eksempel Lynn Veerman. Det var mye talent hos oss, jeg var absolutt ikke over det. En spiller som Sylvana Veerman kunne ha fulgt meg til Telstar på et blunk. Men da må du legge igjen mye. Da er det lite plass til fest».

,,Med Jessica Posthumus deltok jeg på KNVB-talentdagene. Det var der ballen begynte å rulle for meg. Jeg ble oppdaget i en alder av tolv av treneren for Telstar-jenteakademiet. Disse jentene spilte kamper for VV Alkmaar. Det betydde at jeg tok offentlig transport til IJmuiden og Alkmaar et par ganger i uken. Noen ganger var jeg på bussen klokken seks om morgenen. Jeg gikk på en skole hvor jeg også fikk trene noen morgener.

I mellomtiden blomstret Brother Boy i De Toekomst. ,,Da jeg spilte Telstar Under 16 spilte vi for første gang på lørdag og så løp jeg til Boys hjemme- og bortekamper, for å kunne se der også. Senere spilte jeg det selv, som Jong Telstar-spiller. Jeg husker da vi ankom De Toekomst med jentene, alle var så imponert. Det hadde vi også på PSV, et ungdomskompleks som er så vakkert og så profesjonelt. Etter det merker du også det når du går tilbake dit og det kommer nye jenter. Så vi kan indikere at de virkelig må passere den etter å ha kommet inn, ellers blir du skrudd. Men det er veldig fint å eksperimentere og så er du et eksempel for andre jenter.

«Jeg håper å ha et utenlandseventyr en dag, for opplevelsen. Hvordan er det å leve som profesjonell, i et land hvor du ikke kjenner noen og du er alene»

De har allerede tapt flere ganger mot Ajax, sist i Eredivisie, 2-7. ,,Men vi spilte også 2-2 en gang. Nå som jeg er på førstelaget ser du at klubber som Ajax, PSV og FC Twente har bedre spillere, bedre strukturer. Så du må virkelig ha en god kampplan og gjennomføre den veldig bra, ellers vil de bare leke med den.

Telstar hadde tidligere spilt i Premier League. «Og ganske bra også. Da det var ferdig, dro mange jenter til VV Alkmaar. For to sesonger siden ble ideen om å reise tilbake født, og jeg var klar for en ny utfordring. Etter gjensidig kontakt klarte jeg å koble til. Vi er nykommere i Eredivisie denne sesongen, og vi har også en del nye spillere, så det tar tid å venne seg til hverandre.» Foreløpig inntar de hvite løvinnene sisteplassen. «Du kan se oss vokse hver uke. jobber med det på forskjellige måter. Gjør morsomme aktiviteter og vi har også en mental coach. Vi har nylig spist middag sammen og snakket også med hverandre som et par. Så vi blir bedre kjent med hverandre og dette er bra for teamprosessen. Etter vinterpausen tror jeg vi kan overraske”.

I mars i år ble hun skadet, men Stephanie ville ikke forlate og fortsatte å spille. «En ankelskade. De har ikke sett noe. Jeg kunne ikke engang gå normalt, men jeg lekte med smertestillende. Etter det slet jeg en stund, siden vi hadde for lite utvalg.» Brother Boy gjorde nylig det samme på ADO, og måtte deretter legge seg under kniven raskere enn forventet. «Det ligger i karakteren vår. Smerte det er følelser, du kan slå den av, smiler han. ,,Men det tok meg lengre tid enn nødvendig, så alle involverte beklaget etterpå. Det var ikke før Boy sendte meg til en fysioterapeut i begynnelsen av oktober at ting ble bedre. Jeg hadde begynt å gå annerledes og det gjorde at ting ble skjevt. Når jeg var rettet ut kunne jeg trene igjen uten smerter. Til slutt.»

Entusiasme

,,Før restitusjonen min hadde jeg allerede begynt å trene og dro kun til IJmuiden for feltrunder, jeg syntes det var synd. Så jeg tok av meg skoene og gikk inn i RKAV her. Mange ting har endret seg, pannaburene, Jan Smit stadion, som ikke eksisterte ennå. Men da jeg gikk gjennom korridorene til garderobene, kjente jeg den gamle lukten igjen, den har ikke gått bort enda,» smiler han. «Da så jeg Klaus. Han spurte meg om jeg var interessert i å trene et lag, og jeg hadde allerede tenkt på det. Det begynte med skyggelegging og nå trener jeg en gang i uken. Siden jeg også ble trent her som barn, tenkte jeg også at det ville være gøy å gi videre fotballentusiasmen min til jentene. Og nå ser jeg hvor mye de liker det og at det gjør det gøy. De kan også «klappe» godt,» ler Stephanie. «Men de er spente.»

«Kvinnefotball er – for all del – i ferd med å bli mye mer seriøst enn i begynnelsen. Selv om meningene er forskjellige. Det er fortsatt folk som ikke liker det, men flere og flere liker å se. Spesielt siden kvinnene vant europamesterskapet i 2017 har det virkelig tatt av. De beste konkurransene er i utlandet”.

Spillere kommer ut for Barcelona, ​​​​Arsenal, Paris St.Germain. «Jeg vil også gjerne ta steget i utlandet. I en konkurranse og i et land som Norge, for eksempel. For opplevelsen. Hvordan er det å leve som profesjonell der, i et land der du ikke kjenner noen og du er alene.» Når Boy kommer tilbake, vil søsteren hans – som jobber deltid i barnehagen – igjen være en skarp observatør «Jeg ser automatisk hvordan han posisjonerer seg. Og hvis han skyer opp på venstresiden, hvem vil ta over, hva er posisjonen til forsvaret? Men det er spesielt. Jeg håper vi begge har store fotballeventyr.»