De siste ukene har vi snakket om Ukraina og Russland i forskjellige programmer, fordi krig er den mest presserende saken på alle områder. I overføring To halvkuler vi fokuserer på en bredere analyse av politiske prosesser.

Lederne for de såkalte Joint Response Force-landene møttes i London denne uken. Statsministre diskuterte hvordan man kan koordinere en felles politikk i kampen mot russisk aggresjon. Hva gjorde dette møtet, hva viser det og hvor viktig er dette samarbeidet mellom land?

Representanter for amerikanske og kinesiske delegasjoner møttes i Roma. Det er ingen hemmelighet at det er en dyp spenning mellom de to stormaktene. Møtet var selvsagt ikke på et så høyt politisk nivå, men selve møtet er viktig. Hva er resultatene, hva er mulighetene for å fraråde Kina å finansiere og støtte krigen i Russland?

Hva skjer i Hviterussland? Kontroversiell informasjon blir offentlig om i hvilken grad Lukasjenko-regimet engasjerer seg i krigen mot Ukraina, spenningene i Hviterussland og hvordan Hviterussland prøver å motstå press fra Russland om å bli mer aktive i «brødrenes krig».

Aktuelle problemstillinger vurderes av en assisterende forsker ved Latvian Institute of Foreign Policy Elizabeth Vizgunov. La oss høre på statsministeren på båndene Krišjānis Kariņu og hviterussisk historiker Iharu Melnikov.

Nord-Europa styrker seg mot angriperen

Joint Response Force er en politisk-militær allianse dannet av de ti landene i Nord-Europa. I 2014, da Russland lanserte sin første fase av aggresjon mot Ukraina, ble NATO-blokkens uforberedelse for slike krisesituasjoner tydelig. langsom reaksjon. En tilnærming for å avhjelpe problemet er tettere samarbeid innen små grupper av land, og Joint Response Force er et av de tydeligste eksemplene på dette. Storbritannia samlet, i likhet med den såkalte rammenasjonen, NATO-medlemmene Nederland, Danmark, Norge, Island, Latvia, Litauen og Estland, samt Finland og Sverige, som ikke er medlemmer av Den nordatlantiske traktatorganisasjonen.

Som den britiske marinekommandøren James Parkkin kommenterte forsvarsprosjektet: «Joint Response Force kan handle mens NATO fortsatt tenker.»

Geografisk er alliansens fokus primært på de fjerne nordlige, nord-atlantiske og baltiske regionene. Det er forståelig at nå – etter Russlands storstilte krig mot Ukraina – er sikkerheten til medlemmene av alliansen som grenser til den aggressive staten, spesielt de baltiske statene, blitt den viktigste saken. Alliansens regjeringssjefer møttes i London denne uken. Kommunikéet utstedt 15. mars fordømte på det sterkeste russisk aggresjon, dens besluttsomhet om å støtte Ukraina og holde Russland og dets leder ansvarlige for å ignorere internasjonale normer og forbrytelsene som ble begått under invasjonen. «Putin må mislykkes,» sa han i en uttalelse.

Ukrainas president Volodymyr Zelensky henvendte seg også til nettdeltakerne, og gjentok det gjentatte argumentet om at Ukraina for tiden er i krig for demokratiets fremtid over hele Europa. «De russiske propagandistene», sa Zelensky, «slutter ikke å gjenta at krigen i Ukraina nettopp har begynt. De fortsetter å skremme og nå sier de at andre europeiske land følger etter, og inviterer mange av dere som lytter til meg akkurat nå. «

Kina – den tredje styrken

Tidligere denne uken fant det sted et møte i Roma mellom representanter på høyt nivå fra USA og Kina: Jade Sivanivan, president Baidens nasjonale sikkerhetsrådgiver, og Jan Czech, tidligere kinesisk utenriksminister, generalsekretær i utenriksgruppen til sentralbanken. Komité for Kinas kommunistiske parti. Møtet var planlagt for flere uker siden, men krigens gang i Ukraina påvirket tydelig innholdet.

Hvis det i utgangspunktet var planlagt å diskutere økonomiske forhold mellom de to landene, så var det absolutt dominerende temaet, så vidt man kan bedømme, Kinas mulige økonomiske og til og med militære støtte til aggressoren Russland.

Nyheten om at Russland har bedt om slik kinesisk støtte, inkl. forsyninger av militært utstyr ble distribuert i forrige uke av Associated Press, med henvisning til en ikke navngitt kilde i den amerikanske administrasjonen. Både Kina og Russland har avfeid disse påstandene som falske, men amerikansk side sa før samtalene i Roma at Kina ville bli advart om de alvorlige konsekvensene av å etterkomme lignende krav fra Kreml. Dette påvirker ikke bare Kinas forhold til USA, men også globalt. Etter å ha avsluttet de syv timer lange samtalene, beskrev rådmann Sullivan dem som «intense» og «åpne». Den kinesiske siden gjentok på sin side generelle fraser som oppfordret de stridende partene til en fredelig løsning, respekt for sivile og bekreftet deres forpliktelse til suvereniteten og territorielle integriteten til hvert land.

Ønsker Lukasjenko en krig?

Siden begynnelsen av den russiske invasjonen av Ukraina har den selvutnevnte hviterussiske presidenten Lukasjenko alltid understreket at de hviterussiske væpnede styrkene ikke vil delta i krigen. Han har jevnlig kommet med lignende uttalelser, men etter hvert som kampene i Ukraina fortsetter og Kremls behov for militære reserver vokser, øker spekulasjonene om hviterussiske troppers mulige involvering i krigen.

I denne forbindelse drev den nylige krasjen med et russisk krigsfly som kom inn i luftrommet i Hviterussland og avfyrte missiler mot feltet oljen. Mange ser dette som en provokasjon for å rettferdiggjøre ankomsten av hviterussiske tropper på territoriet til et naboland.

Det er tydelig at den russiske lederen, Putin, utøver stort press på Lukasjenko i denne forbindelse, gitt sistnevntes avhengighet av Kreml-verten. Fredag ​​besøkte Lukasjenko Moskva igjen, hvor han blant annet fikk løfte om å levere nye våpen til de hviterussiske væpnede styrkene. Utsendelsen av den hviterussiske hæren til Ukraina, hvor det sikkert venter ham, er en stor risiko for Minsk-diktatoren. Den hviterussiske hæren har aldri vært involvert i fiendtligheter så langt og meningsmålinger viser at bare 3 % av hviterusserne støtter krigen i Ukraina.

Utarbeidet av Eduards Liniņš

EU-parlamentets tilskuddsprosjektprogram «New Future of Europe» *

* Denne publikasjonen gjenspeiler kun synspunktene til de involverte partene. Europaparlamentet er ikke ansvarlig for bruk som kan gjøres av informasjonen deri.