Livet til den norske regissøren Eline Arbo

Posted On: 28. oktober 2024

Han er ikke redd for hva omverdenen mener. Den norske regissøren Eline Arbo lager teater slik hun vil se det. «Et show kan bare bli en suksess hvis det er sant mot deg selv.»

– Jeg kommer fra Tromsø, en by helt nord i Norge. Den ligger ved en fjord med fjell til venstre og høyre. Om sommeren er det aldri varmere enn femten grader og om vinteren er det bitende kaldt. Om sommeren går ikke solen ned og store deler av vinteren står den ikke opp.

Jeg er mellombarnet i en familie med tre barn. Broren min er fire år yngre, søsteren min nesten to år eldre. Med henne er jeg som natt og dag: Jeg er den ekstroverte, rebellen, hun er den forsiktige og rolige.

Når jeg kledde meg i de sprøeste klærne, kom hun på en unnskyldning på skolen for hvorfor jeg så ut som jeg gjorde. Han lærte meg også å lese og skrive.

I Norge begynner du på skolen i en alder av seks år. Søsteren min hadde selvfølgelig begynt to år før meg, og da hun gikk ut på ettermiddagen lærte hun meg det hun hadde lært selv. Derfor fikk jeg gå på skolen i en alder av fem. Helt unntaksvis, for i skandinaviske land er systemet designet for å garantere læring gjennom lek de første seks årene.

Den kommunistiske veien

Når jeg tenker på min tidlige barndom, er det første jeg ser for meg på loftet i det gamle huset vårt. Min mor er kunstner og hadde sitt atelier der. Hun jobbet, vi lekte. Det var en sofa og et fantastisk lys kom inn gjennom vinduene. Men det var et veldig vakkert hus, malt gult og laget av tre. Det var bare ikke så stort. Da broren min var ett år flyttet vi. Jeg husker jeg kom hjem en dag og søsteren min ropte begeistret: «Vi har det nye huset!» Han var nok glad for å endelig få sitt eget rom. Jeg tenkte bare: å nei.

Selv om det nye huset ikke var så fint etter min mening, lå det i en spesiell gate, kjent som «kommunistgaten». Alle de politisk engasjerte bodde der. I helgene dro vi alle på demonstrasjoner. Etterpå drakk vi kaffe og spiste kake. Alle barna deltok – og det var mange av dem på gaten. Mine beste venner vokste opp der.

Annen kultur

Som de fleste andre familier der, var ikke foreldrene mine velstående. På ferie dro vi vanligvis til Danmark, hvor bestevenninnen til mamma bodde. For oss var Danmark et slags Italia, fordi det var mye varmere.

En gang tok vi en lang tur til Hellas. Foreldrene mine hadde spart i årevis. Seks uker: det føltes som seks år. Det var mitt første møte med en annen kultur. Det luktet annerledes, det var veldig gratis. Vi kom fra polarsirkelen til et land hvor det var tretti grader hver dag. Det er galskap. Da jeg kom tilbake til Tromsø var jeg veldig solbrun og veldig blond.

Den opprørske siden av Eline Arbo

I puberteten kom min opprørske side til overflaten. Jeg begynte å røyke klokken tolv, drakk klokken tretten og sluttet å protestere klokken fjorten. Jeg var engasjert, men måten de gjorde det på føltes som om det hadde blitt en slags tro, en kirke. Jeg gjorde opprør mot foreldrene mine med alt jeg hadde.

Jeg ønsket å komme meg ut av huset mer enn noe annet. Jeg hadde store kamper med dem. Jeg tror de ofte ble forvirret. Til slutt fant moren min en løsning: faren min jobbet på universitetet – han er sosiolog – og kunne delta i en utveksling.

I Berlin i ett år. Vil du komme? Først tenkte jeg: er du gal, hvorfor drar du ikke og jeg vil ha huset for meg selv?

Til slutt gikk jeg med dem. Det har blitt et år med transformasjon. Først var han alene. I Tromsø hadde jeg en stor omgangskrets og jeg måtte bygge alt der. Det fungerte. I tillegg til venner fra skolen – foreldrene mine hadde sendt meg og broren min til en internasjonal skole – hadde jeg venner fra Berlin.

Jeg lærte mye, jeg fordypet meg i teater, jeg gikk ut hele natten. Min mor gikk ned ti kilo det året: hun trodde hun hadde tatt datteren bort fra den tilsynelatende «farlige» scenen i Tromsø, men det var en landsby sammenlignet med metropolen som er Berlin. Noen ganger satt hun hele natten og ventet på at jeg skulle komme hjem klokken syv om morgenen.

I Berlin stenger aldri klubbene. Vi dro ofte på fester i bunkerne i Øst-Berlin. Moren min ble gal av bekymring, men jeg overlevde. Og jeg tror det ble sådd et frø i det året for resten av livet.»

Direkte

«Jeg var involvert i teater fra en tidlig alder, og fra jeg var elleve år spilte det en stadig viktigere rolle i livet mitt. Jeg gjorde noen show med venner, og jeg oppdaget at skriving, men enda mer regi, var noe for meg. I Norge må man være minst 25 år for regikurset, der blir det sett på som et andrestudium. Derfor studerte jeg først teater i Oslo.

Jeg jobbet også som regissørassistent. På dagen var jeg på teater, på kvelden studerte jeg og om natten skrev jeg stykker. Som et resultat skriver jeg enda bedre mellom elleve om kvelden og to om morgenen.

På universitetet hørte jeg om nederlandsk og flamsk teater fra en av lærerne mine. Jeg syntes det var spennende, fordi det har en visuell side og en fysisk side. Veldig forskjellig fra Norge, hvor teater har sine røtter i psykologisk realisme. Videre er teater i Nederland sterkt påvirket av kollektivene som har eksistert opp gjennom årene og det er den høyeste regikunsten. Kort sagt: treningen i Amsterdam hadde alt jeg synes er viktig i teater.

Mer gulrøtter

Jeg opplevde det som et stimulerende studie. Det tok litt tid å venne seg til Nederland. Akkurat som i Berlin følte jeg meg fortapt de første månedene. Ting var bra i løpet av uken, vi tilbrakte lange dager på skolen, vi deltok på show.

Men i helgen var han ensom. Jeg husker at jeg syklet rundt i byen. Det var det vakre høstlyset, men ingen å dele det med.

På slutten av det første året møtte jeg Thijs. Nå bor vi sammen og jobber ofte sammen. Han er biolog og musiker og komponerer musikken til forestillingene mine. Med ham skaffet jeg meg en svigerfar og dette ga meg enda flere røtter.

Jeg føler meg hjemme i Nederland. Siden jeg ble ferdig utdannet i 2016 har det gått bra faglig. Eddy Bellegueule Street ble mottatt med entusiasme. Jeg er spesielt stolt over at det var et så bra prosjekt, med de fire skuespillerne, og at folk liker min type teater.

Jeg lager show basert på prinsippet om hvordan jeg vil se teater. Dette er grunnen til at jeg ikke er redd for omverdenen, i den forstand at for meg fortsetter jeg å heve listen. Jeg tror en forestilling bare kan bli en suksess hvis den er tro mot deg selv; når du føler behov for å fortelle noe i en form som fanger publikums fantasi.

Frigjøring av kvinner

Jeg er opptatt med øvinger for tiden Tsjekhovs tre søstre. Et kjent stykke, men for meg er en tekst aldri et mål i seg selv. Det er et medium, akkurat som lys, møbler og bevegelse i rommet. For øyeblikket er jeg veldig interessert i kvinners empowerment Tre søstre før brevet. De tre kvinnene vil til Moskva, men de drar ikke. De drømmer om et bedre liv, men gjør ingenting for å endre det. De har ingen egne penger, broren deres klarer det.

Før jeg kom til Nederland, var jeg lite klar over ulikheten mellom menn og kvinner. I Norge er systemet annerledes, både menn og kvinner jobber fulltid der. I Nederland oppdaget jeg at de fleste kvinner ikke er økonomisk uavhengige.

Det er veldig tvetydig: kvinner her er veldig frigjorte som mennesker, men de lever i et urettferdig system og når de blir mødre er dette enda tydeligere.

Min tilnærming til Three Sisters handler om aktuelle hendelser. Jeg jobber ikke bare med Tsjekhovs originaltekst, det er også materiale av Virginia Woolf, Betty Friedan, Anja Meulenbelt. Jeg stiller spørsmål og søker svar i håp om at publikum skal få seg til å tenke.

I går tok vi det første passet og nå er det det som er, som jeg kaller det, en vakker bakgrunn. Forestillingen vil være annerledes enn Eddy Bellegueule. Da sa folk: «Livemusikken er flott, og det samme er bevegelsen.» Kanskje forventer de det ved neste forestilling. Men dette trenger ikke samsvare med materialet. Jeg er ikke følsom for dette. Det er min visjon.»

Familie

«Jeg har ikke bodd i nærheten av familien min på lenge. Men jeg har mye kontakt med dem, akkurat som med vennene mine i Norge. Min mor besøker Nederland regelmessig, i julen og i Europa
Jeg kommer tilbake i løpet av ferien. Søsteren min bor nå i Danmark.

For øyeblikket har jeg ingen kontakt med faren min. Han har aldri vært en enkel mann. Foreldrene mine skilte seg for noen år siden. Jeg hadde følelsen av at stemningen hjemme ikke var så god. De holdt ut for oss, noe jeg nå synes er en dårlig idé. Jeg forstår poenget, men barn kan merke når noe er galt.

Jeg lærte mye av min mor, spesielt i måten jeg jobber på. Selvstendig arbeid på prosjektbasis, som noen ganger er høyt tempo og noen ganger mer fredelig. Min mor gikk til studioet sitt hver dag, hvor hun jobbet i timen. Jeg gjør det på teater. I forberedelsene gjør du det alene, så er det den kollektive øvingsprosessen, hver dag i åtte uker, og så premieren. Du jobber mot et mål. Jeg så det på henne også.

Kanskje kan også hovedtemaet sammenlignes: min mor er tekstilkunstner og bruker vevstolen mye. Veving blir sett på som noe for kvinner, men for min mor er det viktig å vise hva som kan gjøres med det, for å ta det til neste nivå.

Arbeidet mitt er også forankret i feministiske temaer, jeg prøver å bringe et kvinneperspektiv inn i det jeg skaper.

Jeg vil at kvinner i Nederland skal være klar over den ulikheten som fortsatt eksisterer, mer enn i landene rundt oss. Av denne grunn vil jeg strebe etter en lederposisjon i teaterverdenen i fremtiden. Det er viktig at kvinner også innehar denne typen stillinger. Jeg har noen ideer om hvordan dette kan gjøres annerledes.

I Nederland er etter min mening fokus overdreven på lederens kunstneriske prestasjoner; når du utmerker deg som regissør, blir du belønnet med kunstnerisk ledelse. I dette systemet er det den kunstneriske lederen selv som lager de fleste forestillingene, mens han etter min mening burde være mer opptatt av å utvikle en visjon. Hva gjør dette huset verdifullt og hvordan kan vi profilere det videre uten at jeg alltid trenger å være på plakatene? Jeg synes ofte det er så rart å fokusere på solisten.

Natur

Når jeg tenker på fremtiden min, ser jeg den her, i Nederland. Men det er definitivt ting jeg savner med Norge og det er først og fremst naturen, som er så allestedsnærværende der. Å leve med virkelig vill natur rundt deg gir deg et annet perspektiv på livet.

I Norge er det mer respekt for naturen. Det er alltid noe større enn deg. I Nederland er mennesket størst: «mennesket styrer». Der jeg kommer fra dør folk i naturen hvert år. Det går snøskred, det er snø, det er is, det er kaldt. Det er farlig og du må lære deg å takle det, med noe som er over deg. Kanskje dette gjør deg mer ydmyk.

Mangfold

Når det gjelder kvinners myndiggjøring, ligger Norge foran Nederland. Men det er absolutt ikke paradis. Det jeg for eksempel savner når jeg blir der lenger er mangfoldet. Det norske samfunnet er spesielt homogent og tradisjoner spiller en viktig rolle. Det er mindre valg, livet er nesten en oppskrift: studere, kjøpe hus, gifte seg, få barn. Det er stor forskjell på vennene mine i Norge og Nederland.

Her velger de bevisst å ikke få barn eller velger en annen relasjonsform. I Norge er huset, treet, dyret normen.

Jeg vet ennå ikke om Thijs og jeg får barn. Jeg sier ikke nei, men det er fortsatt hypotetisk. Nå har vi et fantastisk liv sammen. Kanskje dette er greit også.»