Team DSM kjører for Paris-Roubaix neste søndag med en såkalt Scope Atmoz i syklene. En teknikk som lar syklister justere dekktrykket ved å trykke på en knapp. Litt mer, litt mindre – det kan gi deg en god del fordel. En oppfinnsomhet, som det heter. Det reiser imidlertid også spørsmålet om hvor alle innovasjonene vil føre. Vil motorsyklister snart kjøre med dusinvis av knapper på styret?

Vi pleide å ha dropper-posten, nå Scope Atmoz. I konsernet og utover er det mye fokus på innovasjon. Det må du nesten, for sport blir mer og mer et overskuddsspill. Hvor kan vi tjene? Hvordan kan vi få rytteren til start i best mulig form? Å holde et øye med tallene og dataene vil gi et godt svar på disse spørsmålene. Bortsett fra at det ikke finnes noe fasitsvar på spørsmålet om hvor innovasjonen stopper. Det er alltid noe å forbedre.

Den eneste personen som kan formulere et svar er UCI. World Cycling Federation har enerett til å bestemme hva som er tillatt på en sykkel og hva som ikke er det. Så dropperen var tillatt og Scope Atmoz er også tolerert. Interessant å merke seg. Dette er knapper på styret som aktiverer en annen mekanisme på sykkelen. Senk salen eller avlast litt trykk på dekkene. Tydeligvis super hendig.

Teknologiens grenser

Det appellerer til fantasien hva annet du skal kunne justere eller åpne med et knappetrykk. Bredden eller formen på styret ditt, et DRS-system som i motorsport eller noe å stramme skoene med mot sluttspurten. Jeg liker å overlate virkelig nyttige applikasjoner til produsenter, men du kan tenke deg at ryttere snart kommer til å sykle rundt med en halv cockpit på styret. Alt for å få sykkelen i gang og holde øye med wattstyrke. Jeg tror vi fortsatt bare er på et tidlig stadium av hva som er mulig.

På en måte kan du elektrisk tune nesten alt som har med sykkelen å gjøre. Du kan til og med få det til å skje automatisk ved å bruke de riktige dataene. Du kan sykle på en høyteknologisk enhet som automatisk finner den beste størrelsen for deg i ethvert terreng, i alle kurver eller i all slags vær. Faktisk er det eneste som ikke skjer automatisk å tråkke. Det kan ikke lenger kalles sykling.

UCI har tydelig tatt med i klassifiseringsguiden hva som er og ikke er tillatt i gruppen. Fagforeningen anser alt som ikke respekterer disse reglene som «teknologisk svindel». Begrepet mekanisk doping, som vi nesten alle er kjent med, forekommer ikke i dokumentet. I virkeligheten vet vi egentlig bare hva som er tillatt for øyeblikket, men vi vet fortsatt ikke hva som ikke er tillatt på nye utbygginger. Logisk, for ingen kan forutsi nøyaktig hvilken retning vi vil gå med teknologi.

Mekanisk doping som hovedproblem

Doping – både den kjemiske og den mekaniske varianten – anses av mange som ren svindel. Imidlertid foretrekker jeg å se atletene som bruker det som folk som leter etter måter å finne midler, også utenfor konkurransen, for å bruke for å tråkke bedre, sterkere eller raskere. At svært farlige grenser for organismen er overskredet, gjør det bra at dette til syvende og sist er forbudt. Eller det har i det minste blitt forbudt.

Bruk av kjemisk doping har lenge vært ansett som en av de største truslene mot sykkelsporten. Imidlertid kan du fortsatt injisere mange stoffer eller ta piller: med denne modulen er og forblir du en person som sykler fra A til B. Til syvende og sist er prosessene i kroppen din naturlig nok mye mer bundet av grenser. Med teknologi, som du vil forstå, kan vi gjøre mye, mye mer. Dette gjør det kanskje til det viktigste problemet for sykkelsporten i den kommende perioden.

Og vi må tørre å tenke på det og stille kritiske spørsmål. Spesielt oss som media.

Jannick van der Hooft (E-post: j.vanderhooft@indeleiderstrui.nl / Twitter: @jannick_der)