Jeremy Wotherspoon og norsk sprint: «Vi er fortsatt på åttitallet»

Fortidens beste sprinter er hjemme i Norge. Han begynte å jobbe som treningslagstrener i 2014 og begynte like etter i Norges Skøyteforbund. «Jeg måtte benytte denne muligheten, den ga mer sikkerhet enn å jobbe for et privat team,» sier Wotherspoon. Siden har han bodd i Oslo med kone og barn. Et fint sted å bo, alt som mangler er en innendørs skøytebane. Dette skyldes ikke de norske administratorenes vilje, men skøytesporten går gjennom en vanskelig tid i Norge. Forberedelsene til ny sesong gikk bra. I Stavanger ble det oppdaget en feil som gjorde at skøytebanen kunne åpnes mye senere, treningsleiren i Hamar måtte avbrytes på grunn av flommen.

Det var litt av en reise for å få nok istid. Heerenveen var et av reisemålene. «Å reise er den vanskeligste delen av jobben min,» sier han. «Det er vanskelig å være borte fra familien min over lengre tid. For løpene er det greit, det hører med. Men om sommeren er det vanskelig for meg.» Forbundet sliter med økonomiske mangler og sprint som norsk disiplin er i oppløsning. Forholdene for å trene og prestere de beste skøyteløperne er ikke optimale, ifølge Wotherspoon. «Vi står bak fakta,» fortsetter han, før han husker i en underordnet setning: «Det er som om vi var på 1980-tallet.»

Mangelen på fast plassering gagner ikke kvaliteten på treningen, innebærer mer reising og gjør at det norske forbundet må belaste lommene for å kunne trene på høyt nivå. Utøverne bidrar selv økonomisk til treningsleirer, som sommerens i Heerenveen. «Overnatting i sentrum av din egen landsby ville være mye dyrere til å begynne med, men dette ville lønne seg i det lange løp,» sier Wotherspoon. Det kommer ikke til det punktet med det første, vet han. Akkurat som kanadieren må holde seg mindre unna familien sin. «Ideelt sett er det to busser, og vi kan dele reisedagene.» En uortodoks måte å trene på, men han er overbevist om at det kan fungere: «Kvalitet, flyt og tillit er alltid grunnleggende når man trener idrettsutøvere».

Før utvidelse av staben kan vurderes, er det andre utfordringer for det norske forbundet og Wotherspoon. Mens Ragne Wiklund og Sander Eitrem tilhører verdens beste på lengre distanser, henger landet etter i spurtene. Håvard Lorentzen (30) er nesten den eneste som deltar i de internasjonale toppene, men også for ham begynner årene å telle. Dette har alt å gjøre med manglende fokus, med at trenere ikke ser noen verdi i sprint – «De synes sprint er veldig komplekst, men så får du feil oppfatning av trener» – og med få unge sprintere som kommer ut fra ungdomslagene. . «Fordi vi har så få sprintere, må vi være veldig forsiktige med folkene som blir med oss. Vi må verdsette alle de som har et visst potensial, prøve å veilede dem best mulig og få mest mulig ut av dem. Det betyr at det er mindre talent på alle nivåer, men noen ganger kommer du til den konklusjonen at trinnet rett og slett er for stort for noen.»

Det gjør det vanskelig, sier Wotherspoon. «Hvis du ikke kommer til Jumbo-Visma i Holland, kan du gå til et annet lag. Alle som ikke lykkes med oss ​​kan ikke lenger utøve denne sporten profesjonelt.» Det endret tilnærmingen til landstreneren. – Vi prøver å gi så mye støtte som mulig. Hvis vi måtte si farvel til noen få skatere, ville det skapt en enda mindre kjerne. For lite ville det være en trussel mot sporten.» For å snu trenden må endring allerede skje blant unge, mener Wotherspoon. «Du gjør ikke en 13-åring noen tjenester ved å gå 1500 meter på skøyter. I Nederland trener vi korte distanser, i Norge holder vi oss til olympiske distanser. Unge mennesker nærmer seg i økende grad kortbaneløp på skøyter, men klubbene er alle på øyene og det er ingen konkurranse.»

Den tidligere verdensmesteren snakker engasjert om idrettens tilstand i Norge, måten internasjonalt arbeid gjøres på og hvordan idretten kan gjøres mer attraktiv for ungdom. «Hendene mine klør, jeg vil gjerne starte en plan for å gjøre sport attraktivt igjen for unge mennesker. Men dette kan ikke kombineres med rollen min som trener.» På kort sikt er endring nødvendig for å sikre fremtiden til Norges toppidrett, mener Wotherspoon. «Vi kan ikke vokse med dette budsjettet og forventer å fortsette å prestere godt. Vi beveger oss sakte mot en modell hvor vi kun kan støtte medaljekandidater, noe som ikke er bærekraftig. Vi kan gjøre mindre og mindre, og dette er en vanskelig situasjon, jeg kan ikke alltid gi mitt beste til skøyteløperne mine.»

Du kan kanskje kalle det en håpløs situasjon, men Wotherspoon vil ikke gå så langt ennå. Spørsmålet oppstår imidlertid: hva med fristelsen til å returnere til Canada? «Jeg ville komme tilbake av personlige snarere enn profesjonelle grunner,» sa Wotherspoon. «Vi har mange familier og venner som vi ser mindre enn vi ønsker. Foreldrene våre blir eldre og det blir stadig vanskeligere for dem å reise langt. Det kan være en grunn til å gå tilbake, men det er et stort skritt.» Hva med å jobbe med kanadiske skatere? «De spurte meg flere ganger, men vi ville ikke flytte,» sier han, før han fortsetter med en latter. «Vi har kommet til et punkt nå hvor de ikke spør meg lenger fordi jeg har sagt nei så mange ganger, men vi har god kontakt. Kanskje vil det skje en dag.»

«Jeg skulle ønske noen kunne veilede meg bedre da.»
Jeremy Wotherspoon har listet opp en imponerende liste over prestasjoner gjennom hele karrieren. Ulike verdensrekorder, fire gullmedaljer på distanse-VM og fire ganger på topptrinnet på slutten av sprint-VM. I sin første deltakelse i Nagano-lekene vant han sølv, men det gikk senere galt i jakten på OL-medaljer. «Jeg tenker fortsatt på det noen ganger: Hva kunne jeg ha gjort annerledes?», han sier. «I Nagano var jeg ikke rask nok til å vinne gull, i Salt Lake City gjorde jeg en feil som førte til et fall.»

Så måtte det skje under Torino-lekene. «Det var der jeg gjorde flest feil,» reflekterer Wotherspoon. «Alt måtte være perfekt. Jeg måtte og jeg ville ha vunnet. Da det ikke fungerte, ble jeg skuffet. Hver gang skuffelsen vokste fordi jeg ikke vant, kan du ikke være perfekt hver dag. Jeg så mye på andre mennesker, jeg var veldig klar over min ulempe og jeg skøytet ikke fritt.»

I Torino endte han langt unna medaljene. Fire år senere i Vancouver, under sitt fjerde OL, prøvde han igjen, men fysisk ubehag plaget ham og jakten på medaljer mislyktes. «Nå som jeg tenker på det, trengte jeg noen i Torino som kunne sette meg på rett vei,» sier Wotherspoon. «Jeg fikk hjelp av flinke folk, men de så ikke hva jeg gikk gjennom og at holdningen min var feil.»

Wotherspoon kan trekke på den erfaringen med å jobbe med utøverne sine. «Nå som jeg som trener ser tilbake på fortiden min som idrettsutøver, ville jeg ikke la dette skje med noen av mine skøyteløpere. Da hadde jeg sagt: Du tenker ikke normalt, du fokuserer på feil ting. Jeg har slitt med dette i flere måneder. Det var en stor skuffelse, men nå er det verdifullt og gir meg som trener flere argumenter for å forbedre utøverne mine.»

Jasper Carter

"Frilans introvert. Vennlig fanatiker i sosiale medier. Kommunikator. Bråkmaker. Hardcore matnerd."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *