I den svenske byen Kiruna er de vant til det nå: bygninger som snor seg gjennom gatene. Av og til bruker flyttefolk kraner for å løfte et hus opp på en tilhenger og deretter taue det til en annen del av byen.

Anna-Bella Rundquist vet at det en dag også vil skje med trekirken, ikonet til Kiruna. Men Rundquist, kirkens sakristan, mister ikke søvn over det: hun har sett det skje for ofte til det. Angir fundamentene til den mer enn 100 år gamle bygningen. «De la jernbjelker under», forklarer han. Et spørsmål om å løfte og kjøre noen kilometer østover.

Det er et ordtak i Kiruna, den nordligste byen i Sverige: LK ger, LK tjære. Med andre ord: LK gir, LK tar. De to bokstavene står for det svenske statseide selskapet LKAB, som driver Europas største jernmalmgruve ved Kiruna.

Det LK tilbyr, kan du se i den østlige delen av byen. Et helt nytt bysentrum har vokst opp der, inkludert et moderne bibliotek, rådhus og kjøpesentre, som alle åpnet offisielt for bare noen uker siden. Senteret er utformet etter de siste urbane trendene: svingete gågater, lavblokker tett i tett, mange butikker og kafeer. Alt betalt av gruveselskapet.

Det LK tar, ser du vest for Kiruna. Det historiske sentrum er nedslitt og forlatt. Det vil bli revet i årene som kommer: Området er nå utrygt på grunn av gruvevirksomheten som foregår under byen. Boligtårnene er tomme, byhotellet er stengt, og gjerder går på kryss og tvers av området. Og ugress vokser overalt. Bygninger som vurderes som spesielle, som kirken og den gamle brannstasjonen, vil bli plassert i sin helhet noen få kilometer unna de neste årene.

Flyttingen vil koste én milliard euro og skal i sin helhet betales av LKAB – og dermed av den svenske staten. Det er et eksepsjonelt prosjekt for Europa. I nyere historie har aldri et helt bysentrum flyttet seg før. Hvordan gjør du det? Og hvordan er det for innbyggerne når gatene du har gått hele livet plutselig forsvinner?

Festet til utsikten

Juveler Frederik Andersson er en av de siste kjøpmennene i den gamle delen av Kiruna. Spør du hvorfor han ikke har flyttet ennå, har han svaret klart: utsikten. Fra bak disken i butikken kan han på en klar dag se Kebnekaise – på over 2000 meter det høyeste fjellet i Sverige – åtti kilometer unna. — Jeg har det ikke i det nye senteret.

I Kiruna (befolkning på 18 000) kan utenforstående bare beundre synet av den gigantiske gruven, som kan sees i det fjerne nesten overalt fra det historiske sentrum: lys, lastebiler, endeløse godstog og et gigantisk menneskeskapt fjell. Men lokalbefolkningen har lenge forsømt det, og alle roser den naturlige skjønnheten i svensk Lappland.

Hver kveld klokken halv tre i Kiruna smeller det kraftig. LKAB borer deretter et nytt hull i gruvens underjordiske system. Om morgenen har de giftige gassene fra eksplosjonen forsvunnet og gruvearbeiderne går inn i det underjordiske komplekset med sine enorme gravemaskiner. De laster flere tog på en dag, til sammen 85 000 tonn jernmalm. I løpet av timer er de på vei til den isfrie havnen i Narvik i Norge, hvor malmen overføres til skip som frakter den til stålverk i andre deler av Europa, inkludert Tata Steel’s i IJmuiden.

«Vi eksisterer takket være gruven»

Det er en lønnsom maskin som har gått på denne måten i mer enn 120 år, selv under andre verdenskrig, da Tysklands krigstidsøkonomi var avhengig av jernmalm fra det nøytrale Sverige. Overskuddet til det statseide selskapet LKAB var på over 1,2 milliarder euro i 2021. De pengene går direkte til statskassen.

Uten meg hadde det ikke vært noen Kiruna. Her over polarsirkelen, hvor det ikke er dagslys på ukevis om vinteren, var det nesten bare samiske reindriftsutøvere som trosset kulden, frem til 1898 da utnyttelsen startet. Dette skjedde under ledelse av Hjalmar Lundbohm som er aktet som en helt i byen. Det gamle huset hans er allerede flyttet.

«Vi eksisterer takket være gruven,» sier Anna-Bella Rundquist foran kirken sin. Om lag 2000 kirunaboere jobber i selskapet. Og så, han setter ord på det mange andre innbyggere også sier, må vi akseptere flyttingen.

Det har vært tydelig i snart tjue år at det gamle senteret ligger på et farlig sted. LKAB må grave dypere og dypere for å nå jernmalmen, noe som endrer jordstrukturen og øker faren for innsynkning. På begynnelsen av dette århundret meldte LKAB at gruvedriften bare kunne fortsette dersom sentrum ble flyttet.

I en hvilken som helst annen by ville det trolig ha skapt et enormt oppstyr, men ikke i Kiruna. Beboerne og kommunen aksepterte ideen og rundt 2012 hentet LKAB inn det kjente svenske arkitektfirmaet White. Dette planla et nytt senter på østsiden av byen. Det har stort sett tatt form de siste årene, den offisielle åpningen var i begynnelsen av september. Men det er langt fra ferdig. Den er fylt med kraner og byggingen vil fortsette i årene som kommer. I mellomtiden forsvinner det gamle senteret gradvis.

Mer rom for kultur

«Ideen var: for å designe et godt nytt senter, må vi forstå hva Kiruna-beboerne synes om byen deres,» sier Krister Lindstedt van White, hoveddesigner for det nye senteret.

Lindstedt ble boende i Kiruna i to år og jobbet med antropologer. Av samtalene kom det frem at innbyggerne er veldig glad i natur og vill natur og ønsker mer plass til kultur og møter. Mange kvinner drar nå for å studere eller jobbe; de er mindre tiltrukket av gruva enn menn, og den mangler fasiliteter som gjør Kiruna «morsom», som museer.

Samtidig viste innbyggerne seg å være veldig glad i sitt historiske sentrum. Ikke nødvendigvis for utseendet til bygningene, men for den følelsesmessige verdien. En tilsynelatende hverdagslig hamburger som Empes har stor sentimental verdi for mange: det er minner fra dater og utflukter med venner. Lindstedt: «Så vi ville ta så mye av det gamle senteret som mulig.»

Nå har det nye rådhuset, også et lite kunstmuseum, trehåndtakene til forgjengeren. Klokketårnet til det gamle rådhuset ligger også på det sentrale torget. Og i den sentrale handlegaten er det et neonskilt med «centro» på, som har tjent i det historiske sentrum i flere tiår. Mange bygg vil følge etter i årene som kommer.

Ved første øyekast virker Lindstedts intensjoner vellykket. Lørdag ettermiddag vil du se mange beboere i det nye senteret ta bilder av bygningene. Det er vakkert, sier to unge mødre. Gunnel Tjäder, som selger lokalt håndverk, liker det nye butikklokalet sitt mye mer enn gamlebyen.

Men snakker du lenger med beboerne, får du også høre om lekkasjen. «Kanskje om noen år vil jeg venne meg til det,» sier Helena Mattson. Han har bodd i Kiruna hele livet og som nesten alle andre starter det med utsikten over naturen fra gamlebyen. «Hvis jeg kunne, ville jeg fortsatt gå til det historiske sentrum for å shoppe.»

Svar fra historikere

På loftet i en trebygning i det historiske sentrum blar Kenneth Johansson i et fotoalbum. «Jernbanehotellet er ikke lenger. Selve stasjonen er også borte. De har beholdt en del av det gamle firmahotellet”.

Det har aldri vært noen reell motstand i Kiruna mot flyttingen. Men hvis det har vært noen motbevisning, har det kommet fra Kenneth Johansson og Harald Ericson i historieforeningen.

De to pensjonistene kom med alternative planer, snakket i det uendelige med LKAB og kommunen. De følte at mange flere bygninger måtte reddes. Kunne ikke hele senteret gjenskapes på et annet sted? Johansson trekker frem en gammel avisartikkel. «En undersøkelse vi hadde organisert viste at beboerne ønsket flere bygninger reddet.»

Det førte til lite. Det de ble lovet var at de kunne dokumentere omfattende alle bygningene i det historiske sentrum på LKABs regning. Den jobben er gjort, de er glade for det, men frustrasjonen har ikke blitt borte. Johansson: «Jeg liker bare ikke når de river byen min.»

De foreslår å ta en tur til. Under den vandringen, gjennom den øde gamlebyen, peker de kjærlig ut treområdet til bygningene som skal rives. På en eng forteller de to at det gamle rådhuset en gang sto her. Bygningen fra 1958 ble fredet, men statusen ble opphevet og bygningen revet. „snakk om penger”, sier Ericsson og gnir tommelen og pekefingeren og gjør en gest for pengene.

Inngangsporten til den gamle bygningen står der fortsatt som en påminnelse. Som et maleri rammer det nøyaktig inn utsikten over gruven.