Nyheten er at Norge er en stadig sterkere nasjon innen sommerkonkurranser og populæridrett.

Spesielt gjennom Ingebrigtsen-brødrene på mellomdistanse og mer spesielt Jakob, fersk olympisk mester på 1500m, den urørlige Karsten Warholm på 400m hekk, Kristian Blummenfelt olympisk triatlonmester.

Uten å glemme Erling Haaland et av de største nåværende talentene i fotball, Casper Ruud 8. i verden i tennis eller mer overraskende Viktor Hovland topp 10 i golf, Mol og Sorum olympiske mestere i sandvolleyball eller Magnus Carlsen verdens n ° 1 i sjakk i 11 år.

Så hvordan gjør Norge det? Hvordan kan et land med 5,3 millioner innbyggere, nesten 13 ganger færre enn Frankrike, produsere en slik rikdom av talent?

Det begynner med en radikalt annerledes tilnærming til sport basert på et konsept kjent som «Joy of Sport for All»..

Mens angelsakserne retter seg mot barn som viser potensial i elitemiljøer i en tidlig alder, og Frankrike velger føderale strømmer, Norge legger på sin side vekt på deltakelse.

Barn oppfordres til å gjøre dette trene så mange idretter som mulig (til svært lave kostnader) for foreldre.

Enda en tilnærming: klubber har ikke lov til å registrere kampresultater eller lage rangeringer for barn under 13 år og opp til denne aldersgruppen er det ingen individuelle rangeringer, lagsammenlikninger eller nasjonale mesterskap.

Disse reglene er merket og skrevet i «barnets rettigheter i idretten», et 12-siders dokument som forklarer at «barn skal ha en positiv opplevelse hver gang de driver med idrett».

Lovende tenåringer kan spesialisere seg i en valgt sport og motta ekspert coaching. Men selv talentfulle tenåringer spiller ofte en rekke idretter og holder seg til sin lokale klubb. Warholm fokuserte ikke på hindringer før han var 20 og brukte år på å konkurrere i tikamp.

Mens J. Ingebrigtsen fortsatt er et unntak knyttet til slektshistorien, drev han likevel intenst med mange idretter (fotball, langrenn, etc.) frem til han kom til elitenivået innen løping.

TA Hetland, som vant gull i langrenn ved OL 2002, prøvde nesten alle idretter som barn, inkludert sprint, diskos, spyd og fotball i tillegg til langrenn. – Vi spilte fotball om sommeren og gikk på ski i vinter. Det var ganske normalt og er det fortsatt, sa han.

Han forklarte også at selv på elitenivå, opplæring er mye mindre streng i Norge enn i mange andre land: «Hvis du lærer ferdigheter og lidenskap, vokser idrettsutøvere opp», «Idrettsutøvere trener delvis med trenere mer som mentorer og mindre som diktatorer som dikterer et program og en visjon. «

Det var ikke alltid sånn. Norsk idrett hadde et sannhetens øyeblikk i 1988, etter at landet bare vant fem medaljer – tre sølv, to bronse – ved vinter-OL i Calgary og ble nummer 11.^th nasjon (1^Og i 2018 med 39 medaljer: 14 gull, 14 sølv og 11 bronse).

Denne dårlige prestasjonen har ført til en revurdering av utviklingen av idrettsutøvere og et fokus på større samarbeid mellom myndigheter og klubber. Det førte også til opprettelsen av et eliteidrettssenter kalt Olympiatoppen, som har som mål å være mer oppmerksom på å trene toppidrettsutøvere når de nærmer seg eliten.

Da Norge var vertskap for de olympiske leker 1994 på Lillehammer, kom landet tilbake til topp tre ved å vinne 26 medaljer, inkludert 10 gull.

Siden den gang har han toppet medaljerangeringen på vinterlekene, som fortsatt er hans trampebane, men har også begynt å høste suksess på sommerlekene. Vebjørn Rodal vant 800 meter for menn ved OL i Atlanta i 1996, Trine Hattestad i spyd og kvinnelaget i fotball vant gull ved lekene i Sydney i 2000 eller Andreas Thorkildsen i spydkastet i 2004 og 2088.

– Det skjedde virkelig en endring i hele tankegangen da vi arrangerte lekene i 1994 på Lillehammer, sa Inge Andersen, tidligere generalsekretær i Idrettsforbundet. «For da hadde vi som mål å være den beste nasjonen i 1994, og dette reflekterte hele idrettsbevegelsen i Norge. Siden den gang har vi blitt sterkere og sterkere. «

Andersen sa at Norge heller ikke avvek fra sitt begrep om deltakelse og lik tilgang til idrett.

«Ungdom i Norge har mulighet til å prøve mange forskjellige idretter og til slutt kan de velge selv.» «Det er ikke treneren, faren eller moren de velger for dem».

I et annet spesifikt aspekt sa Tore Ovrebo, direktør i Olympitoppen, at selv om han var trygg på Norges sjanser til vinter-OL i Kina, hadde han ingen mål om medaljen. «Vi har høye forventninger og vi tror det blir gode kamper for Norge.» «Vår jobb er å hjelpe utøverne til å gjøre sitt beste, og så teller vi medaljene. «

Til tross for alt må man alltid ta et skritt tilbake fra de spesifikke begrepene om dannelse eller dannelse av en nasjon eller gruppe mennesker. Franskmennene blir aldri nordmenn og det motsatte er selvsagt også sant.

Men når en modell fungerer, er det viktig å ta seg tid til å studere den. De siste årene har vi idealisert de angelsaksiske modellene og mer spesielt de engelske på støtten gitt til deres eliteidrettsutøvere med svært høyt potensial. Denne modellen kan ikke bokstavelig talt overføres til den franske modellen, men den har lært oss å tilpasse støtten til disse toppidrettsutøverne mer ved å fokusere på deres spesifikke behov og prøve å tilby målrettede løsninger.

Men la oss ikke glemme at visse ytelsesmodeller i mange idretter blir verdsatt av utlendinger, noe som fremgår av antallet av våre teknikere som drar til utlandet for høyytelsesprosjekter. Som ofte har franskmennene en naturlig tendens til å kritisere og se gresset grønnere enn naboen.

Men det skal bemerkes at nordmennene tok den sterke beslutningen om å prioritere en stor og voluminøs idrettsutøvelse. Vi har imidlertid visst i mange år at dette ofte er den beste måten å utvikle fremtidige mestere på, i motsetning til spesialisering, men også fremtidige voksne med god fysisk og psykisk helse.

Dette lar oss så tenke på hva vi kan tilby vårt unge publikum, enten det er konkurransedyktig eller ikke.