Den viktigste lærdommen du lærer når du krysser de store havene sammen på en seilbåt? «Stol på intuisjonen din. Og hverandre.»

Farlige polynesiske gutter

For eksempel måtte Janneke og Wietze en gang fortøye i en park på Hawaii. De hørte fra alle: hold deg unna der, det er tyver og farlige menn rundt. Men de hadde ikke noe valg, så de rodde jolla til land. Faktisk «store, farlige polynesiske karer.»

«Jeg gikk umiddelbart bort til dem,» sier Wietze, «og sa: menn, vi har hørt at noen farlige tyver går rundt her, så vær så snill å se på den lille båten vår? De så på oss som om vi var gale, men det ble funnet å være den rette tilnærmingen. På slutten av dagen kom vi tilbake med en kasse øl, og det ble veldig innbydende.»

De vil bare si: det var ved å stole på intuisjonen deres at de uventet fikk venner den dagen. «Så ble vi invitert av de gutta på frokost. Vi kanofisket med dem. Dette er gavene livet noen ganger gir deg når du er ute og reiser.»

Designet siden 1989

De har levd slik i ti år nå, «i all verdens frihet». Med sin seilbåt Anna Caroline, oppkalt etter mødrene sine, reiser de verden rundt. De var i Lelystad marina forrige uke hvor vi besøkte ekteparet for en hyggelig prat på båten, men nå har de valgt åpent hav igjen.

Det var ikke noe lotteri involvert i å gjøre drømmen til virkelighet. — Vi planla det veldig nøye, sier Janneke. «Det første kysset fant sted i 1989. Da ble vi nesten umiddelbart enige om at vi skulle jobbe til Wietze fylte 50. Da ville vi gi et veldig strengt nikk: slutte å jobbe og forfølge drømmen vår.»

De holdt ord. Han jobbet blant annet som styremedlem i De Efteling, hadde senere fremgangsrike konsulentselskaper. «Og jeg var også tilsynsdirektør i en bank og satt i flere representantskap.»

60 000 nautiske mil, nesten 50 land

Wietze gjorde en karriere i marinen og i departementene for økonomi og transport, offentlige arbeider og vannforvaltning. Han var også COO (operativ sjef, eller driftsdirektør) i ANWB. Da han ble pensjonist var han direktør for et selskap som bygger yachter.

I 2013 – Wietze var nå 50 – solgte de huset sitt, et nasjonalmonument i Gouda, og begge bilene sine. Møblene gikk til bruktbutikken, Jannekes klær til søsteren. Siden den gang har Anna Caroline, kjøpt i 2003, vært deres hjem. Fra da av bodde de til sjøs. Og i landene hvor de har fortøyd i mer eller mindre lange perioder.

I løpet av de neste åtte årene seilte de rundt 60 000 nautiske mil og besøkte nesten 50 land.

Drømmen viste seg faktisk å være en drøm og ikke en illusjon, sier Janneke: «Livet våre har forandret seg totalt, men vi elsker hverandre hver dag. Vi har blitt forskjellige mennesker. For ti år siden ville jeg heller ha krøpet under gulvet enn uten å gjøre – før vi viste det offentlig. Men vi byttet luksusen av hus, klær og bil. Nå er tid og eventyr vår luksus. Dette er verdt mye mer.»

Høst løkene

Å gi opp all den eiendelen var «veldig befriende», sier hun. «Livet blir så mye lettere. Shorts og t-skjorte er nok for meg de fleste steder. Vi bruker lite. Vi trenger lite.»

Lykken deres i livet ligger i eventyrene de har, i menneskene de møter på veien. Wietze: «Vi hjalp bøndene med å plukke løk. Vi dro på turer med fiskere. Vi besøkte gudstjenester, muslimske bryllup, begravelser. Ved å delta får du kontakt med mennesker. Dette gir deg et helt annet perspektiv på verden.»

Janneke: «Vi møter mennesker fra alle samfunnslag. Wietze er medlem av Koninklijke Marine Jachtclub. I mange land er det yachtklubber av denne typen med det «kongelige» stempelet, og de tar gjerne imot medlemmer av utenlandske klubber. Klubber. I tillegg har vi møtt ambassadører og konsuler og sånne mennesker over hele verden, fordi vi skriver artikler for forskjellige blader. Men vi har like lett å gjøre med bønder og fiskere. Fantastisk, alle de møtene.»

«Nederlandsk ærlighet», som Wietze kaller det, er ofte nyttig: «Jeg snakket en gang med en mann i Alaska: Hvordan fikk han tak i den America’s Cup-seilskjorten? Fordi de ikke var i salg ennå, blir det avslørt at min Si er Bermuda-statsministerens høyre hånd. Vi spiste sammen den kvelden og ble venner. Senere, da vi var i Mexico, ringte han: «Vil vi komme til Bermuda for å avduke båten før løpet? Kan vi bli hos ham . Vi slo oss sammen med noen seilmagasiner for å skrive en artikkel, og det var slik flybillettene ble betalt for. De er fantastiske ting å oppleve.»

Backpacker i jungelen

Man lærer mye om seg selv ved å reise, sier Janneke. «Spesielt at grensene dine er et annet sted enn du tror. For eksempel la vi båten i en elv under turen og vi gikk gjennom jungelen med en ryggsekk i åtte måneder. Skremmende, hvis du tenker lenge på det, men vi bare gjorde det. Og så fungerer det. Det gir deg mye selvtillit.»

Veldig tidvis er det skummelt, innrømmer de. – Vi har vært borti noen store stormer, sier Janneke. «Jeg husker at jeg ble plukket opp slik et par ganger med hele båten og kastet over sidene våre.» Og eufemistisk: «Det var en tid da munnen min var tørr.»

Som en gummiand på havet

«Båten ble slengt frem og tilbake som en gummiand», minnes også Wietze. «Det morsomme er at når du sitter bak rattet, har du ikke tid til å være redd. Du er bare opptatt med den stormen. Frykt er når du vet at en storm kommer. Det skaper på den ene siden spenninger , men på samme tid gir det deg også en følelse av frihet.»

Seilte i åtte år

Et inntrykk (helt ufullstendig) av ruten mellom 2013 og 2021: først i Skottland og Irland. Overvintrer i Sør-Spania (Sevilla). Gjennom Kapp Verde-øyene til Brasil. Under Sør-Amerika, derfra til Antarktis med hurtigbåt. Langs sør-Amerikas vestkyst utenfor Chile. Påskeøya, Fransk Polynesia, Hawaii, Alaska, San Francisco. Via Fransk Polynesia tilbake langs Cookøyene, Samoa, Tonga og Fiji til New Zealand. De kjøpte en varebil der, som de «bygde om til en bobil» for en syv måneder lang tur over land.

Også: under Australia fra øst til vest (mot vind og strøm), for å besøke stedet på vestkysten der Batavia sank i 1629. Indonesia, Singapore, Malaysia, Thailand og Sri Lanka. De ble sittende fast på Maldivene på grunn av korona-pandemien. Deretter gjennom Seychellene til Sør-Afrika og hjem igjen via Namibia og Azorene.

Janneke: «Sov vekselvis, for noen må alltid passe på. Selv under stormer. Fordi du må sove.» Wietze: «Den største faren til sjøs er utmattelse. Da vil du ta feil beslutninger. Så du må sove, selv i de galeste øyeblikkene.»

Hvithaier

Noen ganger lurer faren selv i dyreriket. For eksempel måtte Wietze en gang løsne et langt stykke line som hadde kommet inn i propellen. Mens Wietze forsvant under vannet, sto Janneke klar med en kost for å avverge et eventuelt haiangrep.

Janneke, ler: «Det var akkurat i et område hvor det er store hvithaier. Så jeg sto der med kosten klar, i tilfelle jeg måtte ut. Så du må også stole på flaks. Wietze har verdensrekorden den dagen line-out-skrue-fjerning er forbedret.»

Du kan bare svømme med andre haier, sier Janneke: «Hvis det er flekker på dem, er du ikke i fare».

Velg fylt til sjøs

Wietze: «Men i Sydney Bay i Australia er det oksehaier, oksehaier, du vil ikke overleve et møte med disse dyrene. Og du bør ikke svømme i grumsete vann.»

I Alaska kom de tett på bjørn. I Australia sto de ansikt til ansikt med et rede av pytonslanger, og det var til og med et nært møte med en svært giftig «brun konge»-slange. Wietze: «Men det er typiske situasjoner som ikke lenger skremmer oss. Fordi vi har lært å stole på vår intuisjon.»

For medisinske nødsituasjoner bærer de forsyninger, inkludert en skalpell og tunge anestesimidler. «Heldigvis trengte vi det ikke. Men jeg måtte en gang fylle en knust tann hos Wietze. Vi har også med oss ​​ting til det, i dette tilfellet samme sparkel som en tannlege bruker. For man må være forberedt på dette. «

Og med et smil legger hun til: «Bra for forholdet ditt, du vet, noe sånt. Når du fyller den andres tann, er det ingen hemmeligheter lenger.»

Hvis behovet er virkelig stort, kan de alltid ringe andre seilere som er på vei i samme retning. «Det er alltid grupper på reise og vi holder kontakten gjennom radioene. På denne måten hjelper vi hverandre med tekniske problemer eller med medisinske problemer om nødvendig.»

Folk er friere enn de tror

Janneke og Wietze håper å kunne inspirere andre med sin historie. «Ikke for å gjøre akkurat det vi gjør», sier Janneke, «men for å vise at folk er friere enn de ofte tror». Av denne grunn har de også skrevet en bok som heter Nysgjerrighet som kompass. «I går hadde vi besøk av et ungt par som ville vite nøyaktig hvordan vi hadde organisert og forberedt det. Jeg liker det veldig godt.»

Et så strengt skritt krever klare valg, sier han: «Vi bestemte oss for eksempel i veldig ung alder å ikke få barn. Det er åpenbart ikke det valget alle vil ta, og det trenger du ikke. Du må gå din egen måte.»

«Følg din drøm»

Wietze svarer: «Alle har en annen drøm, og det er alle mulige måter å få det til. Jeg tror vi ønsker å si fremfor alt: Pass på at du ikke angrer på drømmene du ikke jaget på dødsleiet. Hvilket drømmen er også.»

Forrige uke la de seil igjen fra Lelystad. I Norge. De håper å nå Nordkapp Norge. Og kanskje da skal de også seile til Spitsbergen, men det er ingenting å gjøre. Hvor lenge vil de være borte? «Bra, vi får se. La oss telle omtrent fem måneder.»

Søndagsintervju

Hver søndag legger vi ut et intervju i tekst og bilder av noen som gjør eller har opplevd noe spesielt. Dette kan være en stor begivenhet som personen håndterer beundringsverdig. Søndagsintervjuene har det til felles at historien har stor innflytelse på intervjuobjektets liv.

Er du eller kjenner du noen som passer for et søndagsintervju? Gi oss beskjed via denne e-postadressen: Zondaginterview@rtl.nl

Les tidligere søndagsintervjuer her.