Ikke tre- eller papirproduksjon, men kjøttproduksjon og avlinger som palmeolje eller soyabønner er den desidert viktigste driveren for avskoging i verden. Til sammen er EUs medlemsland ansvarlige for mer enn en tredjedel av den globale importen av disse produktene, og EU har kommet under økende press, også fra egne borgere, for å gjøre noe med det.

Etter et første forslag i 2021, har det vært jobbet med nye regler i mer enn ett år for å forby disse produktene. I går ble det endelig enighet i forhandlingene mellom Europaparlamentet og medlemslandene. Som et resultat må bedrifter nå vite nøyaktig hvor produktene deres kommer fra og om det er avskoging der.

Verdenspremiere

«Med denne verden først mot avskoging, har vi skrevet historie,» sier Anke Schulmeister-Oldenhove i World Wildlife Fund. «EU endrer ikke bare spillereglene innenfor sine grenser, men som en stor handelsblokk skaper det også et sterkt insentiv for andre land til å endre sin politikk. Loven er ikke perfekt, men den inneholder sterke elementer».

Det viktige med den nye loven er at reglene går utover lovligheten, sier WWF. For å komme inn på det europeiske markedet må produktene ikke bare være lovlige i henhold til produsentlandets lovgivning, men de må også være fri for avskoging og skogforringelse. I tillegg dekker loven et bredt spekter av produkter, fra soyabønner, palmeolje og tre til storfekjøtt, kaffe og gummi. Og forbrukeren har vissheten om det, fordi produktene kan spores tilbake til opprinnelsen.

Kritikk

Den nye lovgivningen mangler imidlertid noen viktige bestemmelser, sier WWF. For eksempel er det kun skog som vurderes og ikke annen sårbar natur som savanner. Mange av disse viktige naturreservatene, som brasilianske Cerrado, er imidlertid også under et enormt press fra landbruket.

Kommisjonen lover ytterligere forskning på muligheten for å utvide forbudet til disse områdene. Det er også mangel på klar anerkjennelse av menneskerettighetene, spesielt for urfolk og lokalsamfunn, ifølge miljøgrupper. Den gjeldende teksten viser ikke til internasjonale traktater, men begrenser omfanget av menneskerettighetene til nasjonal lovgivning. Dette betyr at hvis noen rettigheter til urfolk eller lokalsamfunn ikke er beskyttet i ditt eget land, er de heller ikke beskyttet av EU-lovgivningen.