Til denne historien snakket vi med Svens far Yep om barndommen hans. Hvordan forholdt du deg til sport? Var det snart klart at Sven skulle bli skøyteløperen han skulle bli? Barndomsvennen Jorick forteller hva Sven måtte gi opp for sin idrettskarriere. Og om ekte vennskap.

Naomi van As er Svens partner. Med henne er det dagens Sven, som hovedsakelig er faren til Kae. Den siste av de fire er Douwe de Vries, som sammen med Sven har forpliktet seg til å ta med alle barna i Nederland på skøyter minst én gang.

Hvem er bedre enn faren Yep, som også var en respektabel kunstløper, til å fortelle om Svens første år?

«Sven kom automatisk inn på skøyter. Jeg var veldig fanatisk, begynte å trene hver dag. Ikke bare rulleskøyter, men også mye sykling og styrketrening.

Han var allerede ung på landsbyens naturlige skøytebane. Da han var 4 eller 5, så du umiddelbart alt talentet hans. Han hadde god koordinasjon, reiste seg bra. Som barn var Sven allerede veldig aktiv. Og fremfor alt veldig motivert.

Sven drev med forskjellige idretter, han kunne egentlig gjøre alt: fotball, tennis, skøyter. Vi presset den aldri. Men han innså at skøyting fremfor alt var hans lidenskap, at han utmerket seg i dette.

Han ventet ikke. For eksempel, fra en tidlig alder var han på skøyter, mens andre fortsatt skøytet på de stokkene. Det har alltid vært slik. Han sørget for at han kunne lære av menneskene rundt seg.

Da han var 13, 14 ble han enda mer motivert. Jeg har alltid sett på meg selv som en fanatiker, men den progressive tingen han alltid har hatt, jeg var ikke sånn. Han ønsket alltid å være et skritt foran konkurrentene, og gjøre ting som ikke var normalt for hans alder.

Han ville gå fortere og fortere, han hadde det i tankene fra start. Han så også alt. Som andre skøytetalenter har taklet, mye eldre enn ham. Så kopierte han det.

Har du lyst til å bli skøyteløper fra en tidlig alder? Jeg har aldri hørt om ham fra noe annet yrke. Ikke engang etter det vet jeg ikke hva annet jeg skal gjøre. Han lever for skøyter. Dessuten hadde han aldri et eksempel eller et idol. Det var ikke sånn, han ville være god selv.»

Barndomsvennen Jorick Zijlstra (35), som møtte ham på CIOS i Heerenveen, vet også at Sven levde for skøyter da Sven var 16.

«Da jeg først ankom CIOS, sammen med min mor, sa hun: «Se, Sven er her, husker du?» Han fortalte meg at jeg som barn pleide å leke med ham på en liten campingplass, et sted langt inne i Frankrike.

Faren min var overrasket på den tiden, fordi han var en Yep Kramer-fan på den tiden. Moren min ga meg bilder av oss (se nedenfor, red).

Så vi møttes i alderdommen på idrettsskolen og ble gode venner. Vi var alltid tre, med Jan Schulte. Jeg likte egentlig ikke skøyter, men Sven ble allerede på den tiden ansett som et stort talent. Han var alltid klar over det. Han var alltid full av energi, han trente hardt. Og han spøkte alltid, han var alltid blid.

Sven hadde all selvtilliten som han senere ble kjent for. Det var herlig, han ropte at han skulle bli mester. «Jeg er best, jeg kommer til å vinne,» sa han. Vi var barn, med harde taler, og Sven var alltid den første. I det øyeblikket tenkte jeg: vel Sven, først se, så tro. Men det overgikk faktisk sine egne løfter.

Vennskapet vi bygde var virkelig unikt. Noen ganger dro vi på tur, men han var ikke ofte ute eller på ferie. Det var som regel ikke tid, det var alltid konkurranser eller treningsleirer. Hvis vi noen gang hadde vanskelig for å våkne opp etter en natt ute, ville hun si: «Hva gjør du mot deg selv?»

Hvis han noen gang kom overens, koste han seg, men med måte. Jeg har aldri sett ham full. De første årene prøvde vi å overbevise ham, men så spratt han ballen ganske enkelt. Vi deltok i store turneringer for å rope om seier. I Korea, Russland, Norge, Tyskland og, selvfølgelig, vanlig post, Heerenveen.

Han hadde et oppdrag. Jeg tror ikke du tror du har gått glipp av noe. Han måtte gi opp mye for sporten sin. Jeg har alltid hatt inntrykk av at han var veldig fornøyd med det. Det lå alltid i bakhodet at han måtte trene igjen. Han holdt kontrollen.

I 2014 inviterte han oss til å reise på ferie til Ibiza. Vi spiste en god middag, det sto en flaske vin på bordet. Så drakk han litt vin, men alltid med måte. Han hadde alltid sitt største formål i tankene. Han var tydeligvis en offentlig person på den tiden, og det likte han også. Med personene på bildet, autografene, det er det han alltid har gjort. Kommer han inn, kommer noen inn. Det har alltid vært sånn.

Det er et spesielt vennskap, for selv om vi ikke så ham hver dag, visste han hva som foregikk. Alltid veldig engasjert og lojal.

Som venner har vi hatt mange gode samtaler. Jeg, og andre venner også, har et helt annet liv enn hennes. Og han fant det interessant. Vi har mye til felles. Alle har sine egne kamper og usikkerhet, det samme gjelder skøyter.

Noen ganger på utsiden føles det bare som om det går bra, men det er mye som skjer som er spennende. En overgang til et annet lag, skader, å være borte fra familien eller kjæresten i lang tid er ikke alltid lett. Det er fint hvis du kan diskutere det med venner.»

Noen som kan snakke om det er Svens kjæreste, Naomi van As. Hun og datteren Kae (3) savner nå Sven i noen uker.

«Det at vi ikke har sett hverandre på lenge er hva det er. Vi er vant til det. Det er spesielt vanskelig for Sven å ikke se datteren vår på så lenge. Dette er en helt annen historie, finner han det er vanskelig. datteren vår sier også: «Jeg savner pappa».

Det er virkelig synd med atmosfæren at det ikke er noe publikum på disse lekene. Vi drar hjem, akkurat som resten av fansen, vi skriker på TV. Tomme tribuner, ingen nederlandske fans, ingen Hoempapa-band, energien til publikum er et tap.

Sven og de andre skaterne ble vant til det, han har gått mye på skøyter uten publikum de siste par årene. Jeg er i alle fall glad på hans vegne for at han allerede har opplevd de normale lekene fire ganger. Datteren vår Kae vil også se foran TV-en. Han vil si «Hipp pappa!» skrik, super søtt. Han vil egentlig ikke forstå, han er bare tre år gammel. Han vet at han er i Kina.

Da Sven nylig syklet i Thialf, i den gul-svarte Jumbo-drakten, så han en annen skater i en gul-svart Jumbo-drakt. Han sa, hei, det er pappa. Men det var det selvfølgelig ikke, for Sven kjørte akkurat nå.

Denne turneringen er annerledes for Sven. Han har selvfølgelig en sunn konkurransespenning, men han var ikke lenger favoritten på 5km. Gull på Team Pursuit ville vært fint, dette er absolutt mulig og de må sykle veldig hardt. Det blir veldig spennende. Det vil garantert bli skuffelse hvis det ikke fungerer.

Sven har hatt det tungt i det siste, ryggen er en ting. Men jeg er sikker på at han har det enda mer moro nå. Dette er hans siste spill, som bare ikke kommer tilbake.

Han gleder seg til å reise hjem igjen, for å se Kae. Dens mangel er vanskelig. Hvis han ikke har sett henne på en stund, vil han umiddelbart vite hvordan hun har vokst igjen, hva hun kan gjøre igjen. Du kan møte tid, men du er egentlig ikke der.

Når Sven kommer tilbake, skal jeg gi ham beskjed om at jeg er stolt av ham. Han vet det også. Det han har oppnådd i karrieren er unikt. Fremfor alt må han fortsette å innse hva han har vunnet.

Og så se fremover igjen. Sven får en utfordrende stilling i Jumbo-Visma, han tenker allerede på hvordan han skal fylle den. Men det er greit med ham, det er det alltid i kontroll† Han vil vite hva han skal gjøre, hvor og hvor ofte. Han sørger for at han har ting planlagt for seg selv. Det har alltid vært sånn.

Han har forretningssans. Dette kommer godt med i en administrativ stilling. Han vet hva han snakker om og er en god lytter.

Det kan til og med være langt hjemmefra. Men det blir enda mer ro for familien, snart bor vi alene i hjemmet vårt i Amstelveen. Det var på tide, haha.»

Uansett vil et nytt liv dukke opp for Sven. Han ønsker å fortsette å jobbe for fremtidens skøytesport, han møter Douwe de Vries, som driver Sven Kramer Academy (SKA).

«Sven hadde lenge hatt en ambisjon om å gi noe tilbake til skøytingen. Det lette han litt etter. Han forsket litt på noen ting, men de kom ikke med en gang. Da jeg sluttet å skøyte, fikk jeg vite om planene hans. hadde mye mer tid enn han gjorde til å finne ut av ting. Det var slik det begynte.

Gjennom skøytetimer ønsker SKA, som består av frivillige, å oppmuntre unge og voksne til å trene mer og dermed bidra til fremtidens skøytesport.

september 2020 fikk vi de første barna på isen. En stor prestasjon, og Sven jobbet hardt for å få det til som styremedlem, uselvisk.

Det fremtidige målet er at alle barn under 12 år i Nederland skal skate minst én gang i livet. Dette er nødvendig for å gi skøytesporten en fremtid. Tidligere var det ofte naturis, så det er lett tilgjengelig å gå på is. Men dette skjer mindre og mindre på grunn av klimaendringer.

Du merker at barn sjeldnere finnes i skøyteklubber. Det bør bli mer tilgjengelig til å begynne med. Det er også et stykke nederlandsk kultur, det ville vært synd om vi måtte fiske fra en liten dam når det kommer til nye talenter.

Når Sven er klar forventer jeg at han kan være med oftere og kunne oppleve hyggelige stunder. Han er også veldig interessert i dette. Sven er ikke typen som sitter hjemme og blir pensjonist. Han må oppleve ting. Hvis han vil, kan han snart jobbe i skøyteverdenen. Han har så mye lidenskap for sport og et utrolig nettverk.»

De siste meterne til Sven Kramer

Sven Kramer går på banen i Beijing 13. februar (14.00-14.26 nederlandsk tid) i kvartfinalen i lagforfølgelsen med Patrick Roest og Sander Bosker. Forhåpentligvis følger semifinalene og til slutt finalen 15. februar (fra kl. 07:52).

Den 19. februar (08:00-08:30) avsluttes den imponerende skøytekarrieren. Den dagen blir massestart.

Under verdenscuprennet 12. og 13. mars i Thialf vil ikke Kramer selv delta, men motta en stor hilsen, med publikum.

Søk etter de siste nyhetene, intervjuene, den nederlandske timeplanen og rangeringene på RTL Nieuws» Winter Games-side. Lekene varer til 20. februar.