En lang sprint, en rask corner, et drag og borte var det igjen. Når Xan er på hockeybanen, glemmer han verden rundt seg. Løper, snapper, snur akkurat som alle andre spillere på banen.

Det er bare én forskjell fra medspillerne: Xan har en protese under ben. Han ble født med en stubbe, benet endte like over høyre ankel. Noen år senere ble veksten av høyre underben stoppet under en operasjon, slik at en bedre protese skulle passe bedre.

Ny sportsprotese

«Nå har jeg fått en ny sportsprotese», sier Xan fra oppholdet i Nijkerk. Du kan se på alle at han elsker sport. Han har på seg svart genser, Nike-briller, joggesko.

«Takket være den nye protesen kan jeg holde tritt med de andre spillerne mye bedre,» sier han. Dette er viktig fordi han ønsker å bli en stor hockeyspiller. «Med det nederlandske landslaget», legger han til, etterfulgt av et beskjedent smil. «Jeg vet ikke om det vil fungere, men jeg skal prøve.»

I lang tid virket denne drømmen langt fra oppnåelig. På standardprotesen var han ikke veldig rask eller smidig. Det endret seg etter møtet med ortopedisk instrumentprodusent og protesekonge Frank Jol.

«Hva vil du oppnå?»

Gjennom moren Mathilde – sportsfotograf med spesialisering i idrett for funksjonshemmede – og faren Jurjen – som også bruker benprotese – blir han kjent med idrettsutøvere med nedsatt funksjonsevne. Han ble invitert til Mentelity Games i Sveits, ski- og snowboardarrangementet for funksjonshemmede. Der så Frank Jol, som også laget blader for toppidrettsutøver Marlou van Rhijn og mange andre paralympiske medaljevinnere, på beinet hans.

Han så annerledes ut enn proteselegen som hadde hjulpet Xan tidligere. «Han spurte meg hva jeg ønsket å oppnå,» sier Xan. Tenåringen trengte ikke tenke lenge på det: bli raskere, holde tritt med motstanderne, ikke lenger føle seg begrenset. Jol laget en tilpasset sportsprotese til ham. De er dyre, men Mentelity Games sponset sportsprotesen. «Toppen er et vanlig rør som passer over stubben min, bunnen er et blad,» sier Xan.

Ny verden

En ny verden har åpnet seg for ham. «Jeg er ikke lenger begrenset av protesen min, men jeg kan delta mye bedre med resten. Jeg vil presse grensene mine, se hvor langt jeg kan nå.» Dan, ler. «I begynnelsen gikk jeg til og med for fort. Jeg klarte ikke stoppe. Hvis en motstander plutselig snudde seg, fløy jeg rett.»

Det tok litt tilvenning, men nå har han full kontroll over sitt nye bein. Det forandret drømmen hans. En ny toppklubb virket plutselig levedyktig. I fjor sommer deltok han på uttakstreningen til Eemvallei hockeyklubb i Amersfoort, 10 kilometer unna. Der spiller han nå i førstedivisjon, med B1-guttene, i forsvar. Om sommeren på banen, om vinteren i hallen.

Fanatisk

Xan har grus, han er en fanatiker. Han liker konkurranseelementet. Han vil ikke bare vinne hockey. Han har også rettet blikket mot den familieinspirerte coronacupen, et maraton av spill på grunn av nedstengningen. «Xan vet allerede hva som står i foldene på Settlers of Catan-billetter,» sier far Jurjen. Spillet er innen rekkevidde fra spisebordet.

Xan-stråler. Den fanatikeren har rett. Han var også raskest på treningssenteret nylig, i pipetesten. På skolen eller på diskoteket er det ingen som snakker om protesen hans. Folk ser på, men han bryr seg ikke. «Å, de vil bare se på.» Han trekker på skuldrene.

Noen ganger synes han det er morsomt. I løpet av en sommerferie campet familien i nærheten av bassenget. — Det kom et barn til oss, sier Jurjen. «Blikket hans gikk fra beinet mitt til Xans og til Mathilde, Xans mor.» Barnet forsto ikke, to underben manglet. Far og sønn ler av det.

Adoptert

Det er ikke nødvendigvis en tilfeldighet at begge mangler et underben. Xan ble adoptert fra Kina. Jurjen: «Det stod i søknadspapirene våre at jeg hadde protese. Kanskje det var derfor vi ble tildelt Xan. Jeg vet ikke.»

Xan kom til Nederland da han var to år og seks måneder gammel. I 2019 dro familien tilbake til Kina for å se hvor Xan kommer fra. «Jeg har mange spørsmål,» sier Xan. «Hvem er mine biologiske foreldre? Hvordan ser de ut? Er de fattige, rike, søte?»

Funnling

Men det viktigste spørsmålet han har: hvorfor satte de ham, pakket inn i et teppe, foran en moské for omtrent femten år siden? Var det en kjærlighetshandling drevet av fattigdom? Håpet de på et bedre liv for Xan? Forlot foreldrene ham frivillig eller ble de tvunget av familien eller presset av det politiske regimet og ettbarnspolitikken?

Har han en bror eller søster? Var foreldrene hans triste da de forlot ham? Han ble funnet i mars, men opptegnelsene hans indikerer at bursdagen hans er 1. januar. Er dette egentlig riktig? Xan vet ikke alt, men han vil vite det. Så familien dro til Xining, metropolen midt i fjellene i Kina, omtrent mellom Mongolia og Tibet.

Ingen svar

Sammen med foreldrene delte han ut kort med bildet og historien. Visste noen mer? Han tok en blodprøve og la igjen DNA på en politistasjon. Han ble intervjuet og filmet av et lokalt TV-team. Historien hans gikk viralt på WeChat, en stor sosial medieplattform i Kina.

Han snakket lenge med imamen i moskeen der han ble forlatt. Han besøkte huset hvor han senere ble tatt. Men ingen hadde svarene Xan håpet på. — Det var som å lete etter en nål i en høystakk, sier Jurjen. «Mer enn to millioner mennesker bor i den byen. Kanskje foreldrene hennes kommer fra en av de mange fjellandsbyene som omgir den.»

«Hvorfor søke?»

Dessuten følte familien egentlig ikke at personene de snakket med forsto forskningen deres. Jurjen: «De sa ting som: «Hvorfor graver du i fortiden, hvis du har det bra nå?»

Xan har det bra nå, det er helt sant. Han er glad, har det gøy hjemme. Men spørsmålet gjenstår om hvorfor foreldrene ga ham opp.

Fosterbestemor

Hun fant ikke sine biologiske foreldre i Xining, men hun fant den midlertidige fosterfamilien der hun bodde i rundt to år etter huset. «Min adoptivbestemor er veldig søt,» sier Xan. Kvinnen, kalt Nǎinai av Xan, har tre voksne døtre. Xan var lillebroren. «Alle var begeistret da vi møttes,» sier Xan. — De hadde bestilt rom på en restaurant. Vi snakket med tolk hele kvelden.

Dagen etter hadde hele nabolaget gått for å se Xan. De spilte Mahjong, et tradisjonelt kinesisk spill, på gårdsplassen til en av byens forsteder. Og ping pong, noe Xan har gjort i årevis.

Xan går bort til et bord og plukker opp en statue med en slags steinbukk på. «Jeg fikk det som et minnesmerke. Det er provinsdyret.» Overalt i huset står statuetter, vaser og andre minner fra Kina.

Fint møte

Han har fortsatt sporadisk kontakt med sin adoptivbestemor via WeChat. Kina har nå fått en varm plass i hjertet hans. Tenk tilbake på et hyggelig møte med adoptivfamilien hans der. Han kommer snart tilbake. Kanskje han snakker språket. «Jeg vil vite senere.»

Men dette er for fremtiden. Xan fokuserer først på hockey, vennene hans og hans pre-profesjonelle trening. På grunn av sperringen er det ingen treningsøkter på en stund, beklager det. Så han øver med ballen og stokken på rommet og utenfor. Hold deg fast, dra dytt, løp og snu. Kan han komme tilbake til banen senere, vil han være klar.