Ikke mindre enn 3648 amerikanske økonomer signerte den, inkludert 28 nobelprisvinnende økonomer og fire tidligere sjefer for den amerikanske sentralbanken. En ble utgitt tidlig i 2019 åpent brev i den økonomiske avisen Wall Street Journalder lederne for økonomifaget i USA ba om innføring av en nasjonal CO₂-avgift. «Umiddelbar» handling var nødvendig mot det «alvorlige problemet» med klimaendringer, skrev de.

Som CO₂Når utslippene er fast beskattet, vil «markedets usynlige hånd» kunne gjøre jobben sin, heter det i brevet. Hvis klimagassutslippene var (betydelig) dyrere, ville bedrifter og investorer automatisk fått et insentiv til å investere penger i grønne teknologier. Dette vil gjøre «kompleks regulering» fra myndighetene (som utslippsstandarder) unødvendig.

Ideen om at skattlegging av utslipp er den beste måten å redde klimaet på, er også felles for mange nederlandske økonomer. Institusjoner som De Nederlandsche Bank og Det internasjonale pengefondet anser det også som det mest effektive verktøyet. Alternative former for offentlig intervensjon – klimareguleringer og subsidier – er mindre populære i den økonomiske verden: de sies å forstyrre markedet.

Alle disse økonomene tar helt feil, skriver Simon Sharpe i sin bok utgitt tidligere i år Fem ganger raskere. Å tenke nytt om klimaendringenes vitenskap, økonomi og diplomati. Den britiske forskeren og tidligere klimafunksjonæren, nå tilknyttet blant annet FN, har ingen tålmodighet for den «usynlige hånden» av markedet.

Etter hans mening er aktiv intervensjon i det markedet nødvendig. Og nå, fordi tiden renner ut for å begrense global oppvarming til 1,5 grader (som avtalt i Paris i 2015). CO₂utslipp per enhet av BNP (dvs. i forhold til størrelsen på økonomien) må reduseres «fem ganger raskere» enn i de to foregående tiårene. Ellers vil den økte risikoen for 2 til 4 graders oppvarming, som forskerne anslår vi er på vei mot, komme i fokus. For eksempel kan det bli umulig å jobbe utendørs i enkelte deler av India, Kina og USA. Og ifølge Sharpe er det ikke utenkelig at London skal gis opp til havet.

For å begrense disse risikoene så mye som mulig, inviterer han tre faggrupper – i tillegg til økonomer, forskere og klimadiplomati – til å gå en ny vei. Det «intellektuelle lederskapet» i den globale økonomien må «erstattes». Økonomer må kaste sin blinde tro på CO2₂av priser og omfavne subsidier i stedet. Forskere må komme ut av elfenbenstårnene sine og være mindre redde for å identifisere risikoen for uhemmede klimaendringer. Og klimadiplomater bør bekymre seg mindre for store internasjonale avtaler og fokusere mer på konkret samarbeid mellom land i grønne sektorer.

Angrepet på økonomisk vitenskap er det mest overraskende i boken. Regjeringer, skriver Sharpe, har så langt ikke oppnådd de største klimasuksessene ved å beskatte utslipp, men heller ved sjenerøst å subsidiere grønn teknologi. Noen ganger kan målrettede avgifter på fossile sektorer (f.eks. på kull) hjelpe, men subsidier er avgjørende.

Landet hans, Storbritannia, har investert mye penger i å utvikle offshore vindenergi det siste tiåret, Tyskland og Kina har subsidiert bruken av solenergi, og Norge har gjort elbilen billigere og mer populær enn drivstoffbilen.

Sharpe husker hvordan skepsis til subsidier til bærekraftig teknologi for bare et tiår siden dominerte den offentlige debatten. I 2014 ringte ukentlig Økonomen regjeringer, for eksempel, ikke investere penger i solenergi. Dette var «den klart dyreste måten å redusere utslippene på». På den tiden i Nederland ble det ofte sagt at vindturbiner drev takket være subsidier. Faktisk, skriver Sharpe, takket være disse subsidiene er solenergi nå den billigste formen for elektrisitetsproduksjon i de fleste land. Prisen på vindenergi har falt med to tredjedeler på ti år.

Kostnadsbesettelse

Dette viser, skriver Sharpe, at økonomien kan gjenopplives gjennom statlig inngripen. Sharpe er inspirert av den italiensk-amerikanske økonomen Mariana Mazzucato, som gjorde seg bemerket med boken Entreprenørstaten (Entreprenørstaten, 2013).

Sharpe kritiserer særlig mange økonomers tro på prisen på CO2₂ gjennom kvotehandelssystemer, der selskaper handler kvoter til markedspris. Ifølge ham oppstår dette systemet, som spiller en viktig rolle i klimapolitikken til blant annet EU og California, fra besettelse fra økonomer og klubber som IMF om å føre klimapolitikk «til lavest mulig pris». I mellomtiden ville fossilsektoren rett og slett forbli urørt.

Sharpes historie er ikke helt overbevisende. Merkelig nok tenker ikke briten på studiene som viser at kvotehandelsordninger har fungert for å redusere utslippene så langt. Som det viste seg nylig fra en studie i det vitenskapelige tidsskriftet Natur at land med kvotehandel presterer bedre i kampen mot klimagasser enn land uten. I tillegg må klimapolitikken også betales, som Det internasjonale pengefondet nylig fremhevet. CO₂-skatt genererer penger – penger som så kan investeres i grønne subsidier. Hvorfor ikke bare ee, er spørsmålet som sitter igjen i leserens sinn.

Utålmodighet dominerer Sharpes bok, og det er forståelig, i en tid da varmerekorder kommer med stormskritt og ekstremvær gjør mer og mer skade. Han forventer med rette mer kreativitet og energi fra økonomer, forskere og klimadiplomater. Men i sitt behov for å sparke i rumpa til hellige kuer, lar han (mulige) motargumenter være ubestridte, og det gjør denne interessante boken noe skuffende.