Hilaire Van der Schueren vant ikke en klassiker fra Amstel Gold Race 2016, da han var med Enrico Gasparotto, men Biniam Girmay og Alexander Kristoff glemte det i en fei. Etter den overraskende spurten til eritreeren i Gent-Wevelgem, tok Kristoff i går et skritt videre. «Vi jobber med alle aspekter av sport og det er slik vi hever oss over oss selv,» sa Kristoff på pressekonferansen.

Det var åpenbart at han ikke trengte å lokke store navn til et intervju etter Scheldeprijs. For det første var gruppen allerede kjørt av banen etter den første lokale runden. Men mye verre: etter at mørke skyer utøvde en truende innflytelse gjennom dagen, falt regnet fra himmelen igjen i starten av siste runde. Resultat: mange våte og nummene sjåfører i mål, som ønsket å komme seg på sine varme lagbusser så raskt som mulig.

For vinner Alexander Kristoff trakk forpliktelsene ut en stund etterpå. Etter flashintervjuet og podieseremonien snakket han stille til andre medieteam. Men da han senere fikk vite at han også ville bli ledet av CC De Kaekelaer til pressekonferansen til den skrevne pressen, var det nødvendig med litt overtalelse fra presseansvarlig Guy Vermeirens side. Utnevnelsen varte ikke mer enn fem minutter, og nordmannen fortsatte – til tross for sin sprelske vekst, synlig rammet av kulde – å oppfylle sine forpliktelser på en eksemplarisk måte.

Gerben Thijssen avgjørende
Den ekstra oppmerksomheten er åpenbart en del av det å vinne en semi-klassiker i sykkellandet par excellence og deretter også av å kjøre for et belgisk lag. «Jeg har ingenting å klage på. Vi har en fantastisk sesong som lag. Først Biniam vant Gent-Wevelgem, nå kan jeg fullføre det. Uansett hvordan sesongen fortsetter, kan vi være veldig stolte av denne klassiske perioden. Vi samarbeider godt og fokuserer på de små detaljene. Vi jobber med alle aspekter av sporten og på denne måten hever vi oss over oss selv, ”roste nordmannen laget sitt.

Selv om Kristoff måtte fullføre Scheldeprijs-finalen alene, la ikke nordmannen skjul på viktigheten av lagkameratene i semiklassikeren i Antwerpen. «Uten hjelpen fra Gerben Thijssen hadde jeg aldri kunnet delta i den første fanen. I dette laget har vi mange ryttere som vet hvordan de skal posisjonere seg godt. Grunnleggende, etter min mening. Du er kanskje like god, men hvis du ikke er på rett sted når det revner, så er du ikke med. Gerben gjorde det på en eksemplarisk måte. Det er bare synd at det faller, ellers hadde nok finalen vært lettere.»

For mye konsentrasjon om Pogacar
Lagånden hos Intermarché-Wanty-Gobert er helt klart god. Men så ikke det norske fortet i utgangspunktet hans overgang til vallonformasjonen som et tilbakeskritt? «Det er klart at dette er et mindre team fra UAE, ingen vil benekte det. Men UAE var ikke så fokusert på klassikerne som det er her. Derfor er det ikke et skritt tilbake for meg. I De forente arabiske emirater er det store målet å vinne Touren med Pogacar. Alt skal gi plass til dette. Dette har ikke mye verdi for meg, for jeg er ikke i kategorien sjåfører som kan bety mye i den historien”.

«Så jeg har mer motivasjon her,» lo Kristoff. «På den ene siden er jeg mer verdifull for laget enn i UAE-Emirates, hvor det vrimler av store mestere. På den annen side føler jeg mer støtte for å kunne unne meg selv i de løpene jeg elsker mest».

Kristoffs første solo-triumf noensinne – foto: Cor Vos

Tilbake til Norge
Måten nordmannen vant Scheldeprijs på sier sitt. Han startet med stor selvtillit på fortauet til Broekstraat, akkurat på et tidspunkt da de fire BORA-hansgrohe-løperne og lederne av Alpecin-Fenix ​​​​ble fullstendig blokkert. Ingen fulgte etter, slik at Kristoff kunne juble med en betryggende fordel over Churchilllaan. «Spesielt, for i mine tidligere 83 profesjonelle seire har jeg aldri klart det. Han var alltid i spurten. Du opplever det hele på en mye mer bevisst måte. Du går inn på den siste kilometeren med en annen følelse, fordi du vet at du vil vinne.»

På denne måten kunne folk i Schoten se et unikt lite stykke. Det var allerede siden den bløte og våte sprint-à-deuxen mellom Thorwald Veneberg og Tomas Vaitkus i 2005 at det ikke ble noen gruppesprint for seieren. Og for en soloforestilling må vi også tilbake til Servais Knaven i 1998. Det gjør det selvfølgelig enda mer spesielt, sa Kristoff.

Nå som Amstel Gold Race mellom Ronde van Vlaanderen og Paris-Roubaix er over oss, benytter 34 år gamle Kristoff anledningen til å fly frem og tilbake til Norge etter en lang klassisk kampanje. «Endelig hjemme. Men ikke bekymre deg: Jeg kommer tilbake til Paris-Roubaix», advarte nordmannen.