Den norske tundraen har harde vintre og temperaturer som lett kan falle titalls minusgrader. Temperatursvingninger de siste årene ser ut til å være et stort problem for reinbestandene i Norge og menneskene som er avhengige av dem. «Vi kan ikke lenger stole på naturen.»

En grå ettermiddag i den norske landsbyen Karasjok, mer enn fire hundre kilometer nord for polarsirkelen. Det er en fuktig og regnfull dag, termometeret viser 18 grader Celsius. Jeg kjører på en smal motorvei som går langs en liten elv gjennom landsbyen. Langs veien er det flere veiskilt som varsler om reinkryssing. De gjemmer seg i de tette skogene rundt landsbyen, som er oppslukt av grøntområder. En og annen rein hopper plutselig ut på asfalten, og forsvinner så like raskt inn i den mørke skogen.

Etter en times kjøring ankommer jeg Jergul, en by med rundt tjue innbyggere, som ligger på den store norske tundraen. I det fjerne, gjemt i et tykt tåkelag, ser jeg konturene av en imponerende fjellkjede. Det begynner å regne hardere og farlig dype sølepytter dannes på grusveien i landsbyen.

Jeg fortsetter til en rød låve dukker opp fra tåken, med et trehus ved siden av. En overbærende mann venter på meg foran skuret. Han har på seg en tykk frakk og tradisjonelle støvler laget av reinsdyrpels. Når han ser bilen hilser han spent på meg. Gjetersamer John Anders Sara (59) eier Reindeer District 16, et tundraområde over to hundre kilometer langt og seksti kilometer bredt helt i nord i Norge.

Rask oppvarmingssone

«Om noen uker er det ingenting igjen av den blomstrende naturen du så i Karasjok. Da blir det et tykt lag med snø overalt og temperaturen faller nådeløst til minus 30 grader, sier John.

De siste årene har kvikksølv i Norsk Arktis i økende grad steget over frysepunktet i vintermånedene.

Spørsmålet er hvor lenge disse ekstremt kalde temperaturene vil fortsette å dukke opp på den norske tundraen. Området er under påvirkning av klimaendringer og er derfor et av… raskest oppvarmende områder i verden.

Nord-Europas siste urbefolkning, samene, står overfor livsendrende utfordringer på grunn av global oppvarming. Det har bodd mennesker i tusenvis av år i Lappland, som dekker områder i Nord-Norge, Finland, Sverige og Russland. I dag bor det fortsatt rundt hundre tusen samer i Europa, hvorav rundt halvparten bor i Norge.

Les også

Reindriften er hjørnesteinen i det samiske samfunnet som en viktig kilde til mat og inntekt, i form av salg av dyrekjøtt og skinn. Men dette risikerer å forsvinne fra den norske tundraen på grunn av stigende temperaturer.

Mat under snøen

Normalt er den norske tundraen dekket av et tykt snølag i vintermånedene, med temperaturer som regelmessig synker til 30 minusgrader. Ved denne temperaturen er det praktisk talt ingen fuktighet i luften, noe som gir snødekket en konsistens som sand. Dette er ideelle forhold for reinen, som kan søke etter mat under det myke snølaget med trynet.

Men de siste årene har kvikksølv i norsk Arktis i økende grad steget over frysepunktet i vintermånedene. Norsk arktisk institutt spår at temperaturer over frysepunktet vil bli stadig vanligere, mens ekstremt kalde dager vil forekomme mer eksepsjonell bli til. Snøsesongen vil også bli kortere, noe som vil få store konsekvenser for levekårene til den lokale urbefolkningen.

Temperaturvariasjoner

«Jeg kan ikke stole på naturen lenger,» sier John. «Om vinteren kan temperaturen plutselig gå fra minus 30 grader Celsius til 2 grader over null i løpet av få dager. En gang i tiden skjedde dette nesten aldri, men nå skjer det flere ganger hver vinter.»

«Is som dannes på innsjøer og elver er upålitelig.»

Temperatursvingninger ser ut til å være et stort problem for norske reinbestander. Når temperaturen stiger mot 0 grader, begynner fuktighet å trenge inn i snøpakken. Dette fører til at snøen mister sin ideelle sandholdige konsistens og begynner å ta form av et klebrig teppe når den presses sammen av hovene til beitende reinsdyr. Situasjonen er enda verre når temperaturendringer fører til at snøfall smelter og deretter fryser. Dette skaper et ugjennomtrengelig lag med snø og is som hindrer reinen i å spise mosen under.

Temperatursvingninger er ikke bare til skade for reinens mattilgang, men ser også ut til å skape livstruende forhold for mennesker og dyr som lever på de frosne slettene. «Isen som dannes på innsjøer og elver er upålitelig,» sier John og peker på den virvlende elven som renner forbi huset hans.

«Hvert år faller hundrevis av dyr gjennom tynn is og dør deretter av hypotermi. Men vi er også i fare. For to år siden falt naboen min gjennom isen på snøscooteren sin mens han jaget flokken sin til et annet beite. Heldigvis klarte han å komme seg ut av hullet på egenhånd, men fant seg selv med våte klær og ingen snøscooter i den farlige og uforsonlige arktiske villmarken.»

Nye tre- og dyreslag

Et annet problem for lokale samiske gjetere er tregrensen som rykker stadig lenger nordover. Under påvirkning av det varmere arktiske klimaet blir polarlandskapet grønnere for hvert år. Ved første øyekast kan økningen i antall trær virke som en positiv ting, men i virkeligheten er det motsatt. Skogplanting fortrenger reinflokker fra den næringsrike tundraen, og øker konkurransen mellom dyrene om mat.

«Vårt folk kan ikke lenger stole på tradisjonelt kjente naturlige prosesser.»

– Fremme av tregrensen representerer et stort problem for reindriftsutøverne. Trær ser ut til å være det ideelle ly mot den kalde arktiske vinden, som er avgjørende for et stabilt snølag,» bekrefter han. Gunn-Britt Retter (52), leder for Arktisk miljøenhet i Sametinget. «Den iskalde, tørre vinden reduserer fuktigheten over snøen, og gir den det ideelle pulveraktige stoffet.»

Tradisjonell samisk kultur sies også å være under press på grunn av klimaendringer Niillas Beaska (41) av Norske Sameforbund (NSR), en kulturell og politisk organisasjon som forsvarer samenes interesser. «Det arktiske miljøet har endret seg radikalt de siste femten årene. Hvert år finner vi nye treslag, dyr eller planter, klimaendringene har akselerert. Som et resultat kan vårt folk ikke lenger stole på tradisjonelt kjente naturlige prosesser.»

Frodige busker

For å vise hvor dramatisk den norske tundraen har endret seg de siste årene, trekker John frem et gammelt svart-hvitt-bilde av huset sitt. Bildet er tatt på 1960-tallet og viser nakne steinete fjell som overskygger trehuset. Huset skiller seg ut mot det karrige tundramiljøet. Når jeg ser opp fra bildet ser jeg at miljøet har endret seg betydelig de siste årene. De taggete steinene har nesten helt forsvunnet under et grønt lag med vegetasjon mens frodige busker ligger spredt utover gjeternes land.

John går raskt gjennom reinbeite til han kommer til en gruppe små trær. Med de store hendene river han et tre fra bakken. «Se, denne typen tre var ikke der for tjue år siden. Om noen år vil det være fullt av modne trær og jeg vil ikke lenger kunne beite dyrene mine her.»

Økonomisk belastning

For å hindre at reinen sulter, er samiske gjetere tvunget til å tilpasse seg og gjøre tiltak, som å holde dyrene i inngjerdede områder hvor de kan fôres om vinteren. Dette representerer ikke bare en økonomisk belastning for gjetere, men favoriserer også spredning av smittsomme sykdommer på grunn av nærhet til dyrene.

«Ytterligere fôring koster meg tusenvis av euro hvert år. Tradisjonell reindrift, den viktigste økonomiske aktiviteten til folket vårt, er alvorlig truet, sier John og peker på et tregjerde som holder dyrene hans borte fra skogen i nærheten.

«Vi er et motstandsdyktig folk og har overlevd mye elendighet. Vi skal være her i minst tusen år.»

Økende kostnader gjør det stadig vanskeligere for John og mange andre samiske gjetere å drive en økonomisk sunn virksomhet. «Heldigvis kan jeg fortsatt leve av å selge reinkjøtt og skinn, men for hvert år blir det vanskeligere. Jeg ser mange unge samer flytte fra tundraregionen til byene rundt, noe som fører til tap av mye urfolks kunnskap om reindrift og overlevelse i Arktis.

John er imidlertid stridbar. «Vi er et motstandsdyktig folk og har overlevd mye elendighet. Fra Oslos assimileringspolitikk til kriger. Vi skal være her i minst tusen år.»