I europeernes øyne var det imitasjoner om bord i Middelhavet

De som følger med på nyhetene og talkshowene på TV har etter hvert lært alt om den skjebnesvangre opplevelsen av ubåten som gikk for å se på Titanic med fem passasjerer. Arkeologiprofessorer, dykkere og marineoffiserer dukket opp på skjermen. Media sympatiserte i stor grad. Dermed er vi på mange måter blitt informert om dette angrepet inn i en massegrav, som – så vidt vi vet – nå er fratatt hvilen etter mer enn et århundre på havbunnen.

Det har flere ganger blitt påpekt at det er en sterk kontrast til måten forliset av den fiskebåten som frakter 500 flyktninger i Middelhavet blir behandlet. Ingen ekspert har beskrevet hva som skjedde i lasterommene da skipet sank: Hundrevis av kvinner og barn skal ha vært der. Det var et spørsmål om mistanke. Det ble behandlet som en tragisk industriulykke av den typen som skjer. Vi har ikke mottatt informasjon om type skip. Ingen ekspertfiskere kom for å snakke om konstruksjonen av denne båttypen og hva risikoen var. Ingen fortalte oss hvordan vi skal holde et så fullastet fartøy på kurs og hva slags navigasjonsutstyr som trengs for å gjøre det. Eller hva slags bil den sannsynligvis inneholdt. Problemstillinger som ble diskutert i detalj ved ubåten.

Spørsmålet er hvorfor. Nå og da kommer det rapporter om synkende ferger i Bangladesh eller Filippinene med titalls eller hundrevis av ofre. Vi følger ham heller ikke så nøye. Da kan du si: det skjedde langt borte på den andre siden av jorden. Vi bekymrer oss mer om spikeren i tåa enn et forlis tusenvis av mil unna. Slik er mannen. Men den fiskebåten med fem hundre flyktninger sank på kontinentet vårt, ikke langt fra kanapeer som den ubåten ved Titanic. Det må være en annen grunn. Årsaken er: De fleste om bord på det fiskefartøyet ser ut som pakistanere. I våre øyne er ikke disse menneskene verdt så mye, i hvert fall ikke så mye som de fem personene ombord på den ubåten, inkludert en milliardær. Tankene går nå til tiden da i det minste våre eliter delte menneskeheten inn i mennesker av mer og mindre verdt. Det med slaver ble uttrykt i penger. Loven nektet dem inntil Johannes van den Bosch satte en stopper for det rundt 1828, en personlighet og om de omkom så var det skade som ble oppgitt til forsikringsselskapet med en egenandel på 15 %. Ta for eksempel slaveskipet Leusden hvis mannskap boltet lukene igjen da de var i ferd med å omkomme. Seks hundre slaver døde. Sjømennene kom kort tilbake til det synkende skipet for å bringe 26 kilo gull trygt om bord. De fikk senere en belønning for det.

Eller ta slaver på Neptunus-skipet fra Rotterdam. Da opprøret deres truet med å mislykkes, foretrakk de å sprenge kruttmagasinet i stedet for å bli tatt til fange. Fire hundre døde. Denne typen ulykker har vært tatt for gitt i lang tid. Det er først de siste årene at det har blitt viet seriøs oppmerksomhet, eller rettere sagt: at oppmerksomheten har blitt tvunget frem.

De var ikke slaver på en tråler i Middelhavet, men ellers er reaksjonene på katastrofen i Middelhavet snarere i tradisjonen med den typen følelser hendelsene i Neptun og Leusden vakte på den tiden.

Ingen slaver på den båten? Man lurer på hvor mange av de om bord, som en gang landet i Europa, ville havne i en slags gjeldsbinding for å betale tilbake Middelhavsovergangen med renter. Uansett skjer det med mange nigerianske jenter som blir fraktet til Europa via smuglerruter. De tvinges til prostitusjon. Hvordan det fungerer kan du se i Netflix-filmen Glede. Av og til rapporteres det om enslige mindreårige som sporløst forsvinner fra sentre for asylsøkere. Få bryr seg og lurer på hvem deres hender disse tenåringene vil falle.

Ellers ville de fleste om bord havnet i svært prekære omstendigheter der lydighet og please-spillet for deres overlevelse stod sentralt.

Publikum bryr seg lite. Slik har det vært i flere århundrer nå. Det var imitasjoner på den fiskebåten, akkurat som på datidens slaveskip.

Ellers er jeg av den oppfatning at tilleggsskandalen ikke bør forsvinne fra offentligheten og heller ikke Groningens naturgass-sak.

Lytte Minnets palass, Han van der Horst og John Knieriems ukentlige podcast om politikk og historie. Nå: Ruttes skumringsår sammenlignet med andre statsministres.