4. april 2023 kl. 14.30

Mennesker

HERMELO Vi ringer på klokken til Henriëtte Zwaan, som har samlet mer enn hundre antikke jern. Det tar oss tilbake til tiden da det fortsatt var vanlig å stryke hele dagen.

Med strålende øyne og et smil om munnen åpner Henriette døren til sitt moderne hjem. En gang gjennom inngangsdøren, ved knaggrekken, kan du allerede beundre de første antikke strykejernene. Det er derfor vi er her.

FRA HUSBÅT I AMSTERDAM TIL ERMELO

I stuen ser du med en gang at ikke bare strykejern forteller en historie. Mens du nyter en kopp kaffe, er maleriene iøynefallende. Spesielt en fra en husbåt. — Vi bodde der, sier Henriëtte Zwaan, som ser vemodig på mannen sin. Hun kommer fra Twente, han fra Amsterdam. I årevis bodde de sammen på en husbåt i sentrum av hovedstaden vår. Etter noen flere steder å bo ender paret i Ermelo. I to og et halvt år i dette huset. Detaljene i hjemmet deres er badet i vakkert lys gjennom vinduene. Henriëttes jernkolleksjon skinner på spisebordet.

Jernets historie begynner med en stein. Rundt 1500 mennesker strøk klærne sine ved å gni dem med en stein, et glass eller et stykke leire. «Det er arkeologiske fond som jeg ikke bare kan kjøpe, så jeg fant en stein som så ut som den.» Dermed startet Henriëttes utdannelse for journalisten som aldri stryker.

(Teksten fortsetter under bildet)

Henriëtte Zwaan demonstrerer jernet som kalles oksetunge. – Madeleen Koldewe-Buwalda

MUSKLER NØDVENDIG FOR Å STREKKES

I løpet av 1500-tallet var det en dyktig smed som gikk til arbeid med jern til stryking. De første jernene fulgte.

Den som kjærtegnet i de dager måtte ha store muskler

Smeden smidde jernet til en båt eller en dråpe og laget et håndtak av det. Disse ble varmet opp i bål hvorpå de kunne strykes. Alle som strøk på den tiden må ha hatt store muskler, for de første jernene var ganske tunge.

JERNBOKS

«Jernboksen kom ut rundt 1600. Det er en slags giljotin på baksiden,» sier Henriëtte mens hun demonstrerer hvordan det antikke jernet fungerer. «Se, lokket kan løftes og jernboksen er tom. en solid indre bolt av jern som først ble varmet opp i bål Så ble det skled inn og lokket ble lukket igjen På denne måten kunne de stryke lenge Henriëtte peker så på samme type jern, men med en annen form. toppen er rund.» Det er oksetunge, ganske spesiell, ikke sant?»

SPENNENDE SIGARFORM

I andre halvdel av det sekstende århundre ble stryking mye mer komplisert, for da ble kvernsteinskragen født. ,, En slik krage måtte først vaskes, blekes og stives. Så kom strykingen. Som du kan forestille deg, var det litt av en utfordring å stryke de intrikate brettene. Men de har funnet en løsning. Se på dette strykejernet. Denne var oppvarmet og kunne derfor presse alt inn i foldene. Jeg synes det er en spennende form,” sier den rampete-øyde damen og peker på et sigarformet strykejern.

(Teksten fortsetter under bildet)

Ikke alle Henriëtte Zwaan strykejern er i stua. – Madeleen Koldewe-Buwalda

STRØK MED PEIS

Den neste forekomsten fanges opp. Det ser ut som en høy jernbåt lukket med et passende lokk og et håndtak er festet til den. Det er hull på siden. Håndtaket kan tas av for å brukes på et annet strykejern. «Disse jernene ble varmet opp av kull. Kullene har gått til bunns, slik at jernet har varmet seg skikkelig opp. Fru Zwaan holder så opp et jernstykke som har samme form, men som har en slags skorstein festet til seg. I Drenthe ble det brukt torv, som kostet mye mindre». Men å stryke med torv var ganske røykfylt. Derav peisen. Hvordan ville klærne lukte i det øyeblikket?

STØPEJERN

Fra 1850 kom massive støpejern. Disse ble laget på fabrikker. Henriëtte viser den ene etter den andre. Han har også små reisejern, et strykejern med et reservoar festet som holdt denaturert alkohol. Vi turnerer alle typer jern i alle former og størrelser.

Skal du føle deg hjemme et sted, må du samle

Også hans første eksemplar som han fikk av tanten som takk for hjelpen under en flytting. «Jeg syntes den var ganske søt, men samlingen kom senere. Egentlig når jeg hørte; den som vil føle seg hjemme må ta seg sammen».

EKSPONERING

Den omfattende samlingen har vært utstilt flere ganger. Kanskje det blir en ny utstilling? Uansett er det verdt å bli inkludert i entusiasmen til denne spennende kvinnen som snakker lidenskapelig om samlingen sin. Henriëtte var også medlem av jernsamlerforeningen. Dessverre er foreningen nedlagt på grunn av for få medlemmer. Jeg var den yngste i klubben, sier hun med rett ansikt.

«FOR FARLIG»

På spørsmål om hun noen gang har strøket med et av de antikke strykejernene selv, ler hun euforisk. ,,I det hele tatt. Jeg synes det er for farlig. Jeg stryker nesten aldri. Jeg sluttet å stryke på husbåten i Amsterdam. Der strøk jeg lakenet vårt på et sidebord. Det var en skikkelig smerte. Mannen min spurte meg hvorfor jeg var veldig sint. Jeg gjorde det fordi jeg alltid så moren min gjøre det. Jeg har ikke strøket noe siden den gang. Henger du lakenet godt og bretter det godt, er det ikke nødvendig å stryke i det hele tatt”, avslutter beboeren i Ermelo med en fin samling strykejern.

Madeleen Koldewe-Buwalda