Barn er ved siden av oss, de opplever, ser og hører alt som skjer i familien, så på et tidspunkt begynner de å stille spørsmål. Dette er problemer som kan få deg til å føle deg ukomfortabel. Hva er døden? Hva vil det si å dø? Jeg vil dø? Vil du dø også, mamma og pappa? Psykologer anbefaler ikke å unngå disse problemene og å snakke om dem ærlig og åpent. Barnets interesse for alle livsprosesser er naturlig, så det er best å diskutere dette direkte hjemme, i trygge omgivelser.

Her kan vi bruke en bok, som i sentrum eller som underliggende motiv forfatteren har tatt for seg dødstemaet. Dette er ikke anbefalinger fra psykologi eller vitenskapelig litteratur. Jeg vil anbefale familiebiblioteket ditt en skjønnlitteratur skrevet av latviske og utenlandske forfattere, som forklarer, trøster og styrker øyeblikkene når temaet død er aktuelt, smertefullt og urovekkende.

Ulfs Stark «Bēguļi»

Ulf Starks, en av de svenske favorittforfatterne i Latvia, skriver om lyse minner og evnen til å akseptere døden. I historien «Flyktninger» leser vi om et barnebarn som hjelper sin bestefar med å komme seg til Færøyene for siste gang. Der, på en steinete høyde, ligger hans bestefars hus, hvor han tilbrakte år fulle av kjærlighet med bestemoren, som allerede er forsvunnet. Det er minner, det er den siste krukken med tyttebærsyltetøy tilberedt i kjelleren min, det er en stol som minnene mine kjører på med et ion, og det er litt mer av ham, bestemoren min, hvis bestefar forbereder ekte kjærlighetsord når de møtes igjen.

«Flyktningene» møter to generasjoner, det er en historie om ungdom i dens livlighet, galskap og naive tro på at alt er mulig, men også om modenheten til dens vakre nostalgi. Tittelen på historien er rent eller symbolsk: hva flykter barnebarnet og bestefaren fra? Fra hverdagen, fra sykehussenga, noe innesperring og andre familiemedlemmers oppfatninger om hva som er rett og nødvendig. Men ikke fra døden. Det vil komme. Hele tiden, inkludert den siste skjeen med tyttebærsyltetøy.

Oversatt fra svensk av Jolanta Pētersone

Kunstneren Kitty Krauzere

Utgiver «Large and Small»

Ulfs Starks «Plystrer du, midtsommer?»

Jeg anbefaler umiddelbart en annen bok av svenske Ulf Stark, «Plystre, Juhanna?». Den inderlige historien om gutten Berra og hans nyfødte bestefar berører hjertet. Forvirret over at venninnen hennes opplever så mye interesse for bestefaren, drar Berra til et aldershjem og finner et selv. Nilsonnkul nyter det syv år gamle Berra-eventyret og sammen opplever de det bestefar og barnebarn kan oppleve. De klatrer sammen, lager drager, barberer skjegget, drikker kaffe og lærer å plystre på Juhanna.

Slutten av boken tetter, som du kan forestille deg, nakken, men i virkeligheten handler ikke boken om døden, akkurat som livene våre ikke handler om å vente på døden, men om å leve oss selv, nyte øyeblikket. På sin enkle, morsomme og oppriktige måte å skrive på minner Ulf Stark om magien og behovet for å fange øyeblikket, og det spiller ingen rolle – om sju eller syttisju år – å leve litt dumt, men med hjertet.

Oversatt fra svensk av Inga Grezmane

Kunstner Anna Hegelund

Utgiver «Large and Small»

Angela Naneti «Min bestefar var et kirsebærtre»

Dødstemaet i bøker går forståelig nok hånd i hånd med besteforeldremotivet, og besteforeldrenes vanlige avgang er faktisk ungdommens første møte med døden. Den italienske forfatteren Angela Naneti forteller om dette møtet i boken «Min bestefar var et kirsebærtre», og den poetiske og enkle måten forfatteren viser det på er prisverdig. Boken er elsket av kritikere og lesere fra ulike generasjoner fordi den er vakker i sin sannhet, enkelhet, men også i sin dybde. Historien om gutten Tonino og hans besteforeldre i urbane og landlige omgivelser er en historie om familien i dens forskjellige farger, nyanser, gråtoner, forskjeller mellom generasjoner og verdier. Når du leser «Min bestefar var et kirsebærtre», vil alle finne seg selv et sted.

Selvfølgelig snakker historien om Angela Naneti også om døden, eller rettere sagt om dens enkle aksept, eller at ingenting mangler. Vi forsvinner ikke, men vi forblir i tingene våre, på stedene våre, et sted i kirsebærtreet, men fremfor alt – i minnene til våre kjære.

Oversatt fra italiensk av Dace Meiere

Kunstner Krišs Salmanis

Publisert av «Jāņa Rozes apgāds»

Inese Zandere «Divas Almas»

Den hjemmelagde forfatteren Inese Zandere er ikke redd for å skrive om den smertefulle og urovekkende fortiden (historien om Holocaust i øynene til et barn i bokserien «Gutt med en hund»). Forfatterens tekster avslører det universelle, verdiene som ligger til grunn for vårt grunnlag. Inese Zanderes siste satsing innen barnelitteratur, historien «Due Almas», berører temaet liv og død og nok en gang det første møtet med en ung mann med følelsen av at ingenting i verden er evig.

Som i Angela Nanettis historie, «Min bestefar var et kirsebærtre», sier døden i de to mandlene seg selv. Lille Alma opplever Almas begravelse mens hun tilbringer sommeren i bestemorens landsted. Alma er selvfølgelig et barn, men lille Alma lever nå med troen på at hun er død og helt usynlig. Historien om de to almaene vil oppmuntre små lesere (og andre) til å akseptere døden som uunngåelig og minne dem en gang for alle om at «det er ikke lenger det at det ikke er noen dødsfall i det hele tatt. Så lenge noen husker, er de [..]».

Kunstner Anete Bajāre-Babčuka

Utgiver «Large and Small»

Michael de Kok «Hvordan bestemor alltid falt»

En annen visuelt vakker og inderlig bok som fortsetter temaet død og den nevnte grunnen til å holde sine kjære i minne og hjerte, er historien om den nederlandske forfatteren Michael de Kok «How Grandma Always Decided». Som navnet antyder, krymper bestemoren, blir mindre, bitteliten, bitteliten foran sitt allerede enorme barnebarn. Historien er selvfølgelig metaforisk og handler om smerten vi kjenner når vi innser at noe endrer seg for fort, noe vil snart ta slutt, noe som vil få deg til å vokse litt fortere enn du hadde ønsket.

Illustrasjonene til kunstneren Kristīne Ārtsen viser først og fremst nok en gang viktigheten av visuelt materiale i historiens budskap. De drømmende og veldig romantiske designene skaper en kontrast og fullfører samtidig den sentrale ideen i historien: når noen drar, knuser hjertet, men bare for å frigjøre plass til noen helt spesielle, men ikke lenger tilstede.

Oversatt fra nederlandsk av Inese Paklone

Kunstner Kristīne Ārtsena

Utgiver «Petergailis»

Patrick Ness «Syv minutter etter midnatt»

Når det kommer til følelsesmessig, men også visuelt sterke budskap om døden, for ikke å snakke om boken «Seven Minutes After Midnight» av den amerikanske forfatteren Patrick Ness. Det gigantiske sorte monsteret som ankommer hver natt, syv minutter etter midnatt, fra en gutt som heter Conor, legemliggjør all frykten, sinnet og fortvilelsen vi føler når vi står overfor en kjærs plutselige død. Jim Kays illustrasjoner er et kunstverk, monsteret skapt av kunstneren vokser inn på sidene i en bok, de lange fingrene hans griper om brystet i det øyeblikket vi innser hva akkurat dette monsteret Conor er, ikke kan håndtere.

Patrick Ness sin bok er en fortelling om opplevelsen av katarsis, forfatteren vet å lage et budskap som tar leseren i hånden og tar deg gjennom det gigantiske mørket et sted hvor solen snart skal stå opp. La disse hendene, disse fryktelig skumle fingrene, og tro forfatteren: en dag blir det sikkert lettere.

Oversatt fra engelsk av Daina Ozoliņa

Artisten Jim Key

Utgiver «Star ABC»

Jennie Jaegerfeld «Queen of Stendap»

Sammen med Patrick Ness» fortelling «Syv minutter før midnatt» er den svenske forfatteren Jennie Jaegerfelds roman «Dronningen av Stendap», hvis navn ikke indikerer noe forhold mellom liv og død, definitivt anbefalt for eldre lesere. . Men navnet er selvfølgelig misvisende, det samme er bokens hovedperson, 12 år gamle Sasha, som skjuler morens død bak planene om å bli en verdenskjent komiker.

Jenny Jaegerfeldes bok tar også opp spørsmålet om psykisk helse og forfatteren skriver åpent om depresjon og hvordan det påvirker ikke bare pasienten, men også hans familie. Etter morens avgang føler Sasha også sinne, så alvorlig og deprimerende at hun ikke en gang har vært i stand til å opptre i en komedieklubb. Men livets vendinger kan oppleves ved hjelp av pårørende og spesialister, og det er lurt å ta tak i og beholde i romanen til den svenske forfatteren og psykologen.

Oversatt fra svensk av Vizma Zaķe

Utgiver «Latvian Media»

Elizabeth Hellanne Lashen «Jeg er døden»

Til slutt vil jeg nevne den illustrerte boken «Jeg er døden» av den norske forfatteren Elisabeth Hellann Lashen. Ved å bestille side for side med illustrasjonene til kunstneren Marine Schneider, kan man oppleve Døden i alle dens manifestasjoner. Måten vi opplever det, føler det og opplever det kan være så forskjellig, men faktum er at det er uunngåelig. Som natt etter dag, som vinter etter sommer, som tårer etter juling, og så gjenfødes alt igjen, vokser og ler.

Vi lever og vi dør. Dette gir også all mening.

Oversatt fra norsk av Jolanta Pētersone

Kunstner Marine Schneider

Publisert av «Jāņa Rozes apgāds»

Vi kan gjemme oss bak vakre eufemismer og fortsatt ikke kalle de riktige ordene, ennå – er det det vi selv tror? Mitt ønske til alle og meg selv er å være ærlig med meg selv og barna mine.

For å utvide og utdype emnet anbefaler jeg også to høringer på latvisk.

Hør psykoterapeuten Gintas Ratnieces program «Talk to Ginta» og hans 84. serie «Death and Children» her.

Lytt til det latviske radioprogrammet «Family Studio», hvor en samtale «Hvordan snakke med et barn om døden?» her.