«En bilist er ikke et monster og den sårbare trafikanten er ikke en helgen», skriver Jean-Marie Dedecker. Han fordømmer byråkratiet som hindrer bygging av nye sykkelveier.
Landet vårt sykler full. Hver første søndag i april vifter Flandern med flagget i massevis de ekte Den flamske nasjonaldagen. (11. juli er surrogat for historikere). Deretter blir det Tour of Flandern, det siste trinnet i en serie med årlige sykkelpilegrimsreiser, i all slags vær, over bakker og dal. Med gullsporer og stålhester løper du oppover Koppenberg, Paterberg, Wolvenberg, på Eikenberg. , Valkenberg, Berg ten Houte, Kanarieberg, Oude Kwaremont, Molenberg, Kruisberg, Kemmelberg, Taeyenberg… Den flamske Lourdes ligger på toppen av muren til Geraardsbergen.
I følge offisielle provinstrafikkmålinger passerer gjennomsnittlig 441 syklister døren min hver dag, til og med rundt 1600 til 2000 i helgene. På Herrens dag suser platonger av gispende tursyklister forbi, mange av dem tror de er Tom Boonen. I ukedagene er det hovedsakelig pensjonister som tråkker, som takket være el-sykkelens velsignelser nyter tilværelsen fullt ut i høst- og vinterperioden. I mellomtiden, ved bakdøren min, tar terrengsyklister veien over slepestien. Jeg har vært gudfar i Zandfretters sykkelklubb i et kvart århundre, men jeg er bare en sugemudder med hjul med farten til en brygge på sjøen. Deilig.
Når det gjelder trafikkpolitikk, ser vi alltid nordover, til de sykkelglade nederlendere og disiplinerte skandinaver. I Norge skryter de av å ha flere heroindødsfall enn trafikkdødsfall. Etter et besøk i den gale sykkelbyen København, ønsket mobilitetsminister Lydia Peeters (Open VLD) til og med å gjøre bilen så dyr at hun ikke lenger var i stand til å kjøre den: «Vi må slutte å tenke at alle skal ha sin egen bil. (…) Kilometertaksten innføres”. Og hvis det var avhengig av våre flamske regenter, ville poengførerbeviset blitt innført for lenge siden (heldigvis er vallonene fortsatt lite samarbeidsvillige).
Bilisten har lenge vært henvist til martyrdøden på Martelarenplein, og nå rulles den røde løperen ut for lastesyklisten. Sykling får et spark i magen og byer blir arnested for bilhat. Vi har erklært syklisten som helgen, men også fredløs. Alle kan sykle side om side, rygge på enveiskjørte gater og fungere som trafikkstøtfangere eller retardere på malte sykkelgater eller sykkelfelt. Ved ulykker med kroppsskade refunderes det alltid, rett eller galt. Når han ikke lenger kan se hullene i veien gjennom gjørma og løv, Føderal mobilitetsminister Georges Gilkinet (Ecolo) vil tillate ham å kjøre på motorveien i stedet for sykkelveien. Men med 95 omkomne i sykkelulykker og 4 med e-trinn, har aldri så mange syklister omkommet på veiene våre som i fjor.
Førerens uoppmerksomhet og distraksjon vil være en viktig faktor i dette. Det er imidlertid bra for enhver trafikant å ta en titt på hjertet sitt. For scooterbrukere er trafikkreglene i beste fall forstyrrende retningslinjer, og de kan fritt legge igjen den leide dingsen etter bruk.
Nesten halvparten av ofrene var over 65 år, og fire av ti kjørte elektrisk. Raske pedelecs er skjulte motorsykler, og el-sykler med en fartsmargin på opptil 25 km i timen er vanskelig for mange eldre å sykle på stålhester.
(Les mer nedenfor.)
Bilisten er ikke noe monster og den svake trafikanten er ingen helgen. Bare førstnevnte blir anklaget for den sterkestes rett, som ofte er den sterkeste urettferdigheten. At populariteten til de større bilene ville ha hatt stor innflytelse på det høye antallet omkomne ble til og med motbevist av en undersøkelse utført av VIAS. Mellom 2015 og 2020 undersøkte vårt Trafikkinstitutt ikke mindre enn 63 000 ulykker. Det var 10,2 dødsfall per 1000 ulykker med vanlige biler og 10,1 med SUV-er. At de lufttørkede klimaklistremerkene fra Pneumatiske brannslukningsapparater tømte dekkene til rundt 150 SUV-er i Brussel 31. mars det har faktisk ingenting å gjøre med bekymring for sikkerheten til sårbare trafikanter, men med venstresidens hat for alt som har ført oss frem.
Bare åtte prosent av alle ulykker skjer på motorveier, mens 40 prosent av alle kilometer kjøres på disse veiene. Regionveier uten sykkelfelt er hovedårsakene. Syklister er og forblir sårbare trafikanter. Løsningen er å bygge sykkelveier helt adskilt fra kjørebanen.
Tilbake fra skoleturen til Danmark har vår mobilitetsminister Lydia Peeters laget et fantastisk initiativ: Den Plan over København. For hver euro en kommune investerer i sykkelstier, vil den flamske regjeringen legge til en, med maksimalt 150 millioner euro. Forslaget hans har vært så overveldende vellykket at flamske kommuner planlegger 2000 km med nye sykkelstier for et samlet beløp på 450 millioner euro.
Men mens regjeringen fremmer nye sykkelveier, er en del av den flamske administrasjonen ideologisk motstandere av byggingen av dem. Ikke bare med overdrevne regler, som at et eksisterende fortau må rives et annet sted for å kompensere for hver ny vei, men også med grønne dogmer som går amok. Planer om en sykkelmotorvei fra Oostende til Knokke har for eksempel ventet på gjennomføring i årevis. På en måte er det alltid en beskyttet gråtepil som kommer i veien et sted underveis, en grønn frosk med bred ansikt som hopper her og der, eller en gatelykt som forstyrrer flaggermusens nattlige parringsritual. Går maurens vandring foran sikkerheten til syklisten?
Noen ganger lurer jeg på om det et sted i Limburgs Dilserbos (hvor halvparten av vårt hærkorps ikke klarte å lokalisere Jürgen Conings), er et reservat hvor Natur- og skogbruksmyndighetens grønne sandaler (ANB) i all hemmelighet finner sjeldne voksende planter og dyr, fra crested salamander og eikenøttmus til cyster og moser. Jeg vil nesten si at de slipper disse innfødte fri om natten eller planter dem i nærheten av en ny veiseksjon for å sabotere konstruksjonen. Ordføreren i Knokke, avdøde Leopold Lippens, kalte dem «de grønne Taliban», men jeg tør ikke si det, jeg har ingen adelige titler.
I mellomtiden tar det ti til tjue år å få nødvendige tillatelser for bygging av en vei (sykkelvei), mens det tar bare ett år å asfaltere den. Vern av vår natur er ikke begrenset til de rundt 500 vernede naturområdene, men fører til drakoniske utskeielser langt utenfor disse områdene. AVES, den administrative grenen av ANB som omhandler råd, autorisasjoner, anerkjennelser og subsidier er full av dogmatisk rigiditet, men den er hevet over loven. Et demokratisk underskudd med overdreven grønnpress, som ikke bare rammer sinte bønder, men også gjør handlinger med forsvarlig plassforvaltning og av allmenn interesse umulig. Paradokset med den grønne mentaliteten.
Mobilitetsminister Lydia Peeters ønsker også å tillate raske pedelecs (med en maksimal hastighet på opptil 30 km i timen) på slepeveiene langs våre vannveier. I tillegg ønsker han også å installere gatebelysning og vedlikeholde den bedre. En prisverdig avgjørelse. Jeg håper at de blinde grønne føflekkene, som tror at en velociped med valgfri sykkelkjede allerede er et økologisk monster, også vil se lyset.
«Tv-advokat. Internett-forsker. Ivrig tenker. Forfatter. Sosiale medier-buffer. Zombiespesialist.»