Bilisten er ikke noe monster og den svake trafikanten er ingen helgen. Bare førstnevnte blir anklaget for den sterkestes rett, som ofte er den sterkeste urettferdigheten. At populariteten til de større bilene ville ha hatt stor innflytelse på det høye antallet omkomne ble til og med motbevist av en undersøkelse utført av VIAS. Mellom 2015 og 2020 undersøkte vårt Trafikkinstitutt ikke mindre enn 63 000 ulykker. Det var 10,2 dødsfall per 1000 ulykker med vanlige biler og 10,1 med SUV-er. At de lufttørkede klimaklistremerkene fra Pneumatiske brannslukningsapparater tømte dekkene til rundt 150 SUV-er i Brussel 31. mars det har faktisk ingenting å gjøre med bekymring for sikkerheten til sårbare trafikanter, men med venstresidens hat for alt som har ført oss frem.

Bare åtte prosent av alle ulykker skjer på motorveier, mens 40 prosent av alle kilometer kjøres på disse veiene. Regionveier uten sykkelfelt er hovedårsakene. Syklister er og forblir sårbare trafikanter. Løsningen er å bygge sykkelveier helt adskilt fra kjørebanen.

Tilbake fra skoleturen til Danmark har vår mobilitetsminister Lydia Peeters laget et fantastisk initiativ: Den Plan over København. For hver euro en kommune investerer i sykkelstier, vil den flamske regjeringen legge til en, med maksimalt 150 millioner euro. Forslaget hans har vært så overveldende vellykket at flamske kommuner planlegger 2000 km med nye sykkelstier for et samlet beløp på 450 millioner euro.

Men mens regjeringen fremmer nye sykkelveier, er en del av den flamske administrasjonen ideologisk motstandere av byggingen av dem. Ikke bare med overdrevne regler, som at et eksisterende fortau må rives et annet sted for å kompensere for hver ny vei, men også med grønne dogmer som går amok. Planer om en sykkelmotorvei fra Oostende til Knokke har for eksempel ventet på gjennomføring i årevis. På en måte er det alltid en beskyttet gråtepil som kommer i veien et sted underveis, en grønn frosk med bred ansikt som hopper her og der, eller en gatelykt som forstyrrer flaggermusens nattlige parringsritual. Går maurens vandring foran sikkerheten til syklisten?

Noen ganger lurer jeg på om det et sted i Limburgs Dilserbos (hvor halvparten av vårt hærkorps ikke klarte å lokalisere Jürgen Conings), er et reservat hvor Natur- og skogbruksmyndighetens grønne sandaler (ANB) i all hemmelighet finner sjeldne voksende planter og dyr, fra crested salamander og eikenøttmus til cyster og moser. Jeg vil nesten si at de slipper disse innfødte fri om natten eller planter dem i nærheten av en ny veiseksjon for å sabotere konstruksjonen. Ordføreren i Knokke, avdøde Leopold Lippens, kalte dem «de grønne Taliban», men jeg tør ikke si det, jeg har ingen adelige titler.

I mellomtiden tar det ti til tjue år å få nødvendige tillatelser for bygging av en vei (sykkelvei), mens det tar bare ett år å asfaltere den. Vern av vår natur er ikke begrenset til de rundt 500 vernede naturområdene, men fører til drakoniske utskeielser langt utenfor disse områdene. AVES, den administrative grenen av ANB som omhandler råd, autorisasjoner, anerkjennelser og subsidier er full av dogmatisk rigiditet, men den er hevet over loven. Et demokratisk underskudd med overdreven grønnpress, som ikke bare rammer sinte bønder, men også gjør handlinger med forsvarlig plassforvaltning og av allmenn interesse umulig. Paradokset med den grønne mentaliteten.

Mobilitetsminister Lydia Peeters ønsker også å tillate raske pedelecs (med en maksimal hastighet på opptil 30 km i timen) på slepeveiene langs våre vannveier. I tillegg ønsker han også å installere gatebelysning og vedlikeholde den bedre. En prisverdig avgjørelse. Jeg håper at de blinde grønne føflekkene, som tror at en velociped med valgfri sykkelkjede allerede er et økologisk monster, også vil se lyset.