Verdens land har nok lært leksen etter 2 ødeleggende verdenskriger. Det er ingen appetitt på en verdenskrig noe sted, heldigvis. Men væpnede konflikter finner fortsatt sted over hele verden. Som et resultat mister uskyldige sivile livet, det er millioner av fordrevne mennesker i verden i Asia, Midtøsten og Afrika. Folk som bor i flyktningleirer. Barn som hadde en visjon og ikke kunne vente med å studere ved universitetet, ble dermed barnearbeidere i Syria. De ser etter mat og nyttige ting i søpla. Velkledde og velstelte barn er foreldreløse som går nedover gaten med halvslitte sko. Det er vondt å se dem fortelle verdenspressen at livene deres er ødelagt og at de mangler lemmer: lemlestet av krig.

Det er billioner av reserver og overskudd i Kina, den vestlige verden og den arabisk-muslimske verden selv, men disse barna blir ignorert. Og slik ble barna en gang neglisjert i Afghanistan, og nå er disse barna som vokste opp over grensen i Pakistan tilbake som Taliban og … folket der burde vite det. Kort sagt, av hensyn til den mektige våpenindustrien og for å forevige uhyggelige avtaler for verdens naturressurser, har konflikter startet rundt om i verden fra Vesten og ledere som ikke ønsker å bli mishandlet blir fordrevet av voldelige kupp.

Det vi også ser er at FN er totalt handlingslammet av polarisering i global politikk. For eksempel ser vi at Sikkerhetsrådet svært sjelden er på samme side. Vi ser at det alltid er Russland og Kina versus Amerika og resten. Derfor kan ikke denne FNs sikkerhetsarm gjøre noe. Sikkerhetsrådet har i økende grad blitt et instrument i direkte interesse for landene som sitter i rådet: rådet er en beskyttelse av landene mot seg selv.

Nyhetene har vært dominert i det siste av økte spenninger mellom USA og Russland. Det hele startet med konsentrasjonen av russiske tropper på den ukrainske grensen. Russland har til hensikt å invadere dette landet som har blitt suverent. Etter vaktskiftet i Washington var det tydelig en spenning i de tidligere vennskapelige forholdene mellom presidentene i de to landene. Nå er det bare truende språk, om økonomiske sanksjoner fra NATO-land og mottiltak dersom disse sanksjonene skulle komme. For eksempel har Russland til og med snakket om trusselen fra tredje verdenskrig. Begge sider fortsetter i dialog med hverandre, inkludert NATO, nylig i Genève.

NATO snakker ikke bare med Amerika og Russland, men også med landet der alt egentlig snakker om: Ukraina. Det faktum at Ukraina er i diskusjon med tredjeparter er en velsignelse for Russland. Det landet ønsker en mindre NATO-tilstedeværelse rundt Russland. Putin føler svært ubehagelig pusten fra NATO (les: USA) over hele halsen. Russland fordømmer også Ukrainas og andre deler av det tidligere Sovjetunionens mulige tilslutning til NATO. Det er verdt å merke seg at Russland siden 2014 har okkupert territoriet på Krim som tilhører Ukraina.

Nå er beskjeden sendt om at dersom NATO ikke trekker seg tilbake til Sentral- og Øst-Europa, vil Russland også være tropper ikke langt fra Surinam: på Cuba og Venezuela. En tapt mulighet for regjeringen under signaturen til NDP, for i bytte for 2 milliarder euro ville regjeringen i Surinam være villig til å stasjonere tropper her, kanskje, hvem vet. USA indikerer at hvis disse skrittene blir tatt av Russland, vil USA ta avgjørende grep. Surinam har imidlertid interesse av en rasjonell utenrikspolitikk, der vi ikke må pådra oss USAs vrede, men samtidig holde døren åpen for det demokratiske Russland. Et lignende tilfelle skjedde i 1962 da Sovjetunionen parkerte våpen på Cuba, hvoretter øya ble omringet og isolert av den amerikanske marinen. Dette ble så løst etter vanskelige forhandlinger og nye byttehandel.

Internasjonale medier rapporterer at det ikke er oppnådd noen vesentlige resultater fra sesjonene mellom Russland og USA/NATO. Det blir nye samtaler. Det ville være et dårlig, men samtidig lovende resultat av det første NATO/Russland-møtet på 2,5 år. Avtalen mellom de to blokkene om å fortsette samtalene kan eliminere den akutte trusselen om en ny invasjon av Ukraina. Samtalene vil fortsette i de kommende dagene og regionen kan bli involvert i denne konflikten på grunn av venstreretorikken som dukket opp for flere tiår siden i flere latinamerikanske land, som også den politiske eliten ved makten i Surinam var tiltrukket av på den tiden. Det er viktig å følge saken geopolitisk og, der det er nødvendig, gi et pasifiserende bidrag i Caricom- og OAS-sammenheng.

Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO, også kjent som Atlanterhavspakten på tidspunktet for grunnleggelsen) er en organisasjon etter andre verdenskrig etablert til støtte for den nordatlantiske traktaten undertegnet i Washington 4. april 1949. NATOs hovedkvarter med hovedkvarter i byen Haren i Brussel, NATO er motstykket til Organisasjonen for kollektive sikkerhetsavtaler, en militær allianse av Russland og fem andre tidligere medlemmer av Sovjetunionen (Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Hviterussland). Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA ble med i NATO, etterfulgt av Tyrkia og Hellas (februar 1952), Forbundsrepublikken Tyskland (1955) og Spania (1982). På slutten av den kalde krigen slo Tsjekkia, Polen og Ungarn (1999) seg sammen, samt Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Romania og Bulgaria (2004), Kroatia og Albania (2009), Montenegro ( 2017) og Nord-Makedonia (2020). Kroatia og Albania ble medlemmer 1. april 2009. Det var ingen konsensus om Ukraina og Georgia. USA ønsket deres medlemskap, mens en rekke europeiske medlemmer var imot det. Den nordatlantiske traktat er en militærtraktat som regulerer gjensidig forsvar og samarbeid mellom de vestlige lands hærer, i utgangspunktet hovedsakelig som en motkraft mot de kommunistiske landene i østblokken.