I Norge ble det i 2003 innført kvinnekvote for bedrifter. Resultatet er ganske trist: Det er nå flere kvinner i styrene, men ulikheten mellom kjønnene har knapt blitt mindre.

Deres progressive rykte kan delvis være basert på tidligere suksesser, som for eksempel en stadig krympende velferdsstat, men når det kommer til kjønnsrelasjoner, er de skandinaviske landene fortsatt et ledende prinsipp for mange. Nordmenn er for eksempel stolte av å være oppfinnerne av kvinnekvoten. Dette ble introdusert i 2003 for børsnoterte selskaper. Spørsmålet er: hva har han oppnådd siden da?

I 1999 foreslo daværende barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland ideen om kjønnskvotering i selskapsstyrene. Norge har hatt en likestillingslov siden 1979, men den berører kun det offentlige rom. Resultatet, sier Sissel Jensen, professor ved Norges Handelshøyskole som har spesialisert seg på ulikhet mellom kjønn i næringslivet, har vært at en lang rekke toppverv i politikk og offentlige institusjoner nå innehas av kvinner. Men det er alt: et balansert forhold mellom menn og kvinner i administrative stillinger i kommersiell sektor var fortsatt vanskelig å finne: 94 % av styrene og 98 % av alle administrerende direktører var menn.

Menneskets høyborg

Andelen kvinner i toppen av næringslivet har ikke vokst mye siden 1979. Uten innblanding ovenfra, ble det mistenkt, ville privat sektor forbli en mannlig høyborg inntil tidenes ende. Hvordan var dette mulig i et land politisk styrt nesten likt av begge kjønn?

Kanskje ville Hauglands forslag om kvotering skapt mindre oppsikt om det hadde kommet fra for eksempel en norsk sosialdemokrat. Sentrum-høyre-regjeringen kunne i så fall ha avvist ideen på et blunk som et sosialistisk tiltak for å begrense det frie markedet, eller noe sånt. Men forslaget ble fremmet av en kristendemokrat, og dette fikk alle til å lytte til ham.

Hauglands etterfølger holdt tanken om kvotering levende, men den avgjørende rollen falt på daværende næringsminister, konservative Ansgar Gabrielsen. I 2002, i sluttfasen av den politiske debatten om kjønnskvotering, uttalte han i et intervju med Verdens korridorden mest leste avisen i Norge, som var «kvalm og lei av mannsdominans i næringslivet». Ifølge Mari Teigen, sosiolog og sjefsforsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo, har denne uttalelsen vunnet de fleste skeptikere innen det konservative partiet.

– Den nye kvotelovgivningen ble innført av en koalisjon av sentrum-konservative, sier Sissel Jensen ved Norges Handelshøyskole. Forslaget ble støttet av Arbeiderpartiet og den sosialistiske venstresiden. Bare det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet stemte imot.

Prosessen var imidlertid ikke uten utfordringer. Den politiske oppslutningen var sterk fra starten, men bransjerepresentanter og arbeidsgiverorganisasjoner var sterkt imot. Ifølge dem utgjorde en kvinnekvote diskriminering av menn, det var ikke nok dyktige kvinner til de stillingene, å erstatte dyktige direktører med inkompetente ville gjøre selskaper mindre attraktive for investorer og fremfor alt var det antidemokratisk – tross alt hindret det en upartisk nominasjon behandle.

Det kommer bare an på hvilke øyne du ser på ting med. Tilhengere av kvinnekvoten argumenterte sin sak med nesten de samme argumentene. Kjønnsforskjellen i næringslivet har blitt til diskriminering; mye kvinnelig talent ble uutnyttet, noe som betyr at sektoren gikk glipp av ny innsikt, og regjeringen hevdet at økonomisk beslutningstaking ville bli demokratisert gjennom bedre kjønnsbalanse.

Da Stortinget i 2003 stemte for et kvotesystem i bedriftssektoren, ble avgjørelsen tatt. De nye reglene vil gjelde for børsnoterte selskaper, statlige foretak og samvirkeforetak.

Da kvoten ble innført var det ikke annet enn råd; Ingen sanksjoner ble ilagt gründere som ikke bekymret seg for det. Men denne mangelen på forpliktelser har vist seg å være til liten fordel for likestillingen. Antall kvinner i styrer økte bare svakt de få årene etter 2003.

Derfor vedtok regjeringen til slutt en bindende kjønnskvotering: Fra 2006 og utover måtte styrene i alle nye børsnoterte selskaper bestå av minst 40 % kvinner. Alle andre selskaper som det var opprettet kvote for, hadde fortsatt to år på seg til å oppfylle samme krav. Hvis de bommet på fristen, ble de tvunget til å henlegge saken.

Det burde aldri ha kommet så langt, sier Sissel Jensen.

Ut av aksjemarkedet

Men med innføringen av den nye lovgivningen har flere selskaper besluttet å forlate børsen. Det gjorde at de hadde sluppet unna risikoen og at kvinnekvoten ikke lenger gjaldt dem. Resten oppfylte kravene innen fristen.

Totalt tok det nesten ti år: fra den første innføringen av kvinnekvoten på agendaen til den endelig trådte i kraft. Slutt på historien? Nei, ikke helt ennå.

Hva skjedde for eksempel med selskaper som sa at de ønsket å ansette kvinner, men som rett og slett ikke var kvalifisert nok?

Disse selskapene, sier Jensen, avviser vanligvis kritikken. Kvinner ansatt utenfor kvoten viste seg generelt å være godt kvalifiserte. Enda mer kvalifisert enn kvinnene som tidligere var med i et styre. «Det ser ut til at når disse selskapene ikke lenger kunne benytte seg av sitt eget nettverk og måtte rekruttere nye styremedlemmer gjennom mer profesjonelle kanaler, var de også i stand til å finne betydelig bedre kandidater.»

Kvinner i styrer ansatt etter at kvotering ble innført er generelt mer utdannet enn sine mannlige kolleger. Sistnevnte er på sin side oftere eiere av et selskap. Men forskning fra sosiolog Mari Teigen viser at nåværende styremedlemmer, enten det er menn eller kvinner, har en tilsvarende liste over ferdigheter.

Lønnsgap

Alt i alt gode nyheter. Sissel Jensen gir imidlertid ikke noe klart svar på spørsmålet om lovverket har vært vellykket. Det direkte kvotemålet – 40 % kvinner i styrer – er nådd, men det er alt. «Loven hadde ingen innvirkning på andre aspekter av kjønnsubalansen i næringslivet.»

Tanken bak kvinnekvoten var at større likestilling øverst på rangstigen skulle få innvirkning på andre lederstillinger, men det skjedde aldri. Kun 5 % av styrelederne er kvinner og andelen kvinnelige administrerende direktører i Norge er sølle 6 %. Ledere er fortsatt nesten alltid menn. Lønnsgapet, sier Jensen, er også fortsatt stort.

Eller, som Jensen og to medforskere skriver i en artikkel om virkningene av de norske reformene: kvoten ser ikke ut til å ha gjort noe «for å bedre karriereutsiktene til kvalifiserte kvinner under administrativt nivå», og heller ikke har politikken «bidro til å stenge marked.» kjønnsgap i inntekten til nyutdannede».

Jensen og kollegene er fortsatt i mørket om hvorfor. «Regjeringen håpet at denne lovgivningen ville gjøre hele næringslivet mer kvinnevennlig.» Men forgjeves. «Flertallet av styrene består av fem medlemmer, hvorav to generelt er kvinner. Det kan ha noe med det å gjøre: Jeg er fortsatt i mindretall.» Eller, sier Jensen: «Kanskje kvinner i styrer har det samme mannlige fordommer som menn er det også mer sannsynlig at de velger en mannlig kandidat.»