Cosa fai quando la tua vita prende una piega diversa dal previsto? Bente van de Wouw, redattore online di Flow, sta esplorando nuove strade. Uten et veikart, med tvil. Questa volta: Bente soffre durante un’escursione in Norvegia.

For å kalle ham må jeg bestige et høyt fjell. Als ik de Top Bereik, Houd Ik Mijn Telefoon i de Lucht. Hoera: drie streepjes. Na Vier Dagen Radiostilte van Mijn Kant Heb Ik Eindelijk Bereik. IK HEBE GEEN IDEER WAAR IK PRICYS WELL I HET NATIONAAL PARK HARDANGERVIDDA I NOORWEGEN, ØNSKER Google Maps Doet Het Niet.

Anche se è la metà dell’estate, le mie mani sono rigide dal freddo. Det har regnet ustanselig i fire dager. Og siden jeg allerede var i elva den første dagen, tørker jeg ikke sko og føtter lenger. De er over linjen med trær, noe som betyr at det ikke er plass å gjemme seg bortsett fra i teltet mitt. Mi sveglio sotto la pioggia. Cucinare sotto la pioggia. Gå på farlige stier i regnet. Sto piangendo sotto la pioggia. Pozzanghera sotto la pioggia. Sett teltet mitt i regnet og på forhånd koser jeg meg også med turgruppen min. I regnet.

Il mio viaggio attraverso la Norvegia non sta andando proprio come previsto. Selv om jeg har litt erfaring, er det tøft. Jeg går i gjennomsnitt rundt åtte timer om dagen. Non su strade segnalate, ma direttamente attraverso il paesaggio. Vago nella neve e nelle paludi e sprofondo nel fango. Tutto quell’arrampicata mi fa sentire più una capra di montagna che un essere umano.

Jeg synes nedstigningen er det mest skremmende. Door de Regen Zijn de Stenen Glad En Als Ik Mijn Voet Verkeerd Neerzet, Glijd ik Door. Da kommer avgrunnen litt for nærme. Jeg har ikke noe imot å gå mye, for det er den eneste måten å holde meg varm på. Så fort jeg stopper slår tennene og dette gjør nettene lange.

Fire turgåere gir opp

Jeg er ikke den eneste som har det vanskelig. Quattro camminatori si arrendono, per problemi sia fisici che mentali. Una guida si rompe una caviglia e vola in ospedale in elicottero, e qui piangiamo tutti molto. Non sorprende quindi che il mio ragazzo mi chieda «se mi sto divertendo» quando racconto al telefono il mio viaggio.

«JA!» roper jeg umiddelbart. Jeg hører ham ler i den andre enden av linjen. Han forstår ikke, den vennen av meg. Og jeg må også tenke på hva som er så søtt med det. Så forteller jeg hvordan vi tilbrakte leiren i nærheten av en toalettblokk i går etter en lang dag, les: en hems med hull i bakken. Noen fra gruppen hadde kommet for å si at det var såpe. Ekte håndsåpe! Sitronduft! Han var entusiastisk, han kastet seg ut i det.

Dico al mio amico quanto è buono un pasto caldo dopo un viaggio difficile. Sull’euforia quando striscia nel sacco a pelo asciutto. Sulla semplice felicità di fissare una cascata dopo una lunga salita. Circa il tempo che ti rimane perché il tuo telefono non funziona. Over de verbinding met de groep omdat je het samen moeilijk hebt. Over travene føler du deg fordi du er berørt, men flimmer, også alt mopper er helt hva av.

Det er en viss skjønnhet i lidelse. Den kler av seg med alle lagene og minner deg på hvem du er uten støy. Det tvinger deg til å sette pris på det som allerede er der. Det som virker vanlig, øker plutselig i verdi.

Når kjæresten min spør hva jeg savner hjemme, sier jeg: «Juster. Og tørre føtter. «Tilsynelatende trenger jeg ikke mye for å tilfredsstille meg.

Han ler igjen og sier: «Jeg er stolt av deg».

Og så gråter jeg igjen, på det høye fjellet. I regnet.

Les mer

Publisert 30. april 2024